Mystikk og Mørke Gjerninger

Die Sklavinnen / Swedish Nympho Slaves (1977)

2012-02-01T05:22:00.000+01:00

Denne produksjonen ligner veldig på noe som kan ha blitt filmet i fritida med utvalgte skuespillere fra Jesus Francos filmer som ble filmet samtidig som f.eks "Barbed Wire Dolls". Det kan forklare hvorfor handlingen virker ustrukturert og virker klippet sammen av ubrukte scener fra flere filmer.

Filmen starter med at en navnløs kvinne løper ut fra jungelen. Hun besvimer ved en lokal politistasjon som ser ut som en bungalow. Hun er tydelig dopet og veldig lettkledd. Hun forteller at hun har rømt fra den forferdelige bordellomammaen Madame Arminda og politiet er veldig interessert å høre hennes historie fordi Arminda er en notorisk ond kvinne. Hun avhøres forresten i en hengekøye. Filmen starter, men denne navnløse kvinnen og politiet ser vi ikke igjen i filmen og denne scenen har ingen sammenheng med resten av filmen.

Den virkelige historien starter ved at vi ser Lola hjelpe Madame Arminda (Lina Romay) med å rømme fra et fengsel. Hun blir derimot kjapt banket opp av en overfallsmann og kvinne. Det viser seg nemlig at Arminda har fått en feit forretningsmann sint fordi Arminda har kidnappet hans datter og krevd 5 millioner dollar for henne. Nå vil han ha detaljer om hvor datteren er. Arminda vil ikke svare, men det er hyggelig for regissøren for da kan han fysisk banke opp sin kone på film (siden han spiller overfallsmannen). Dette fører til at horemammaen endelig forteller sannheten om hva som skjedde med forretningsmannens datter, Martine (Martine Stedhl).

Madamen forteller om sin horehus som besto av dårlige sceneshow av dansende horer og at hun kunne velge og vrake unge jenter. Bare hun lot gorillaene voldta dem først. Men, Martine var spesiell. Hun ble oppdaget på gata og selv om hun ikke hadde noen erfaring med jenter så var hun veldig interessert i madamen. Martine bare trekker på skulderne og elsker som en profesjonell hore. Dette gjør til at de to kvinnene blir elskere, men etter tre måneder så er det nok. Det er på tide at Martine blir et medlem i horehuset så Arminda får Raymond, en skjeggete hallik, til å ligge med Martine og deretter dope henne ned med dop som gjør at Martine ikke lenger kan huske hvem hun er.

Martine blir den perfekte slave og hun starter tilbe Arminda som hennes personlige prinsesse. Vicky, en ny hore i huset, gjenkjenner derimot Martine og ønsker å hjelpe henne. Det blir hennes dødsdom. En annen hore gjenkjenner Martine også men hun starter å utpresse forretningsmannen for penger for å få betalt 5 millioner dollar for å gidde avsløre hvor datteren er. Samtalen er ikke spesielt truende egentlig fordi hora oppfører seg som hun utfører telefonsex mens hun krever pengene.

Dette er et temmelig negativt og dystert tema. Menneskehandel men filmen er lagd som alle regissørens filmer for å nyte nakne kvinnekropper så ofte som man kan. Derfor er det ikke noe overraskelse at Franco lar samtlige kvinner i filmen lide en grusom død, og at han selv personlig skyter sin kone på film. Martine overlever ikke dopet og sexhelvetet og Vicky burde ikke ha blandet seg inn for å frigjøre neddopete prostituerte. Kun den feite millionæreren er glad. Han betalte ikke 5 millioner for datteren fordi hun var bare ubrukelig uansett. Den feite grisen er glad og nyter at han er fortsatt rik. Regi: Jesus Franco.

Bare så det er sagt først. Det er absolutt ingenting i denne filmen som blir nevnt om nasjonalitet og at kvinnene som blir holdt fanget her er svenske, og bare der så har man jo ljuget til publikum. Ikke at det betyr så mye fordi dette er nok en gang en av disse råbillige Jess Franco-filmene som mangler særskilt handling og som tråkker over de gjentagende sexfeberfantasiene til herr og fru Franco.

Howl's Moving Castle (2004)

2012-01-30T20:42:00.000+01:00

Sophie (Emily Mortimer) er en ung pike på 18 år og driver egen butikk der hun selger hatter. En dag får hun besøk av en gammel og veldig overvektig heks (Lauren Bacall) som forvandler henne til en eldgammel kjerring (Jean Simmons). Sjokkert over hennes utseende rømmer hun fra butikken og de hun kjenner.

Utenfor byen kommer hun over et magisk fugleskremsel som hun hjelper, og denne i retur hjelper henne med å finne herberge i et merkelig og magisk flyvende slott hvis motor drives av en supersterk ilddemon, Calcifer (Billy Crystal), og er bebodd av en ung gutt, Markl, og en mektig magiker under navnet Howl (Christian Bale). Det er tydelig at ilddemonen og magikeren har en hemmelig pakt hvis detaljer ikke kan avsløres men Sophie bestemmer seg for å hjelpe de to slik at deres pakt blir oppløst.

Samtidig er det store problemer i riket og det er krig. Howl er tilkalt for å hjelpe kongen med problemet, men han frykter kongens magiker, Madame Suliman (Blythe Danner), som stjeler de magiske evnene til alle de mektige hekser og trollmenn hun kommer over. Ting kompliseres som det alltid gjør i slike eventyr når Sophie (fortsatt en gammel kvinne) forelsker seg i Howl. Det hun ikke vet er at Howl kan se forbi hennes forbannelse og se henne slik hun virkelig er. Basert på Diana Wynne Jones' roman med samme navn. Regi: Hayao Miyazaki.

En særdeles original og spesiell animasjonsfilm slik alle Studio Ghibli-filmer som jeg har sett har vært. Det er liksom mer magi i en håndtegnet tegning enn det har vært i en hel Hollywoodfilm her. Det er mye spennende og utradisjonell historiefortelling også og det kan ta tid for enkelte å varme opp til denne type film, men jeg likte dette veldig godt (som vanlig).

Kun slutten er kanskje litt for brå og (nesten for) enkel, men reisen frem dit er i det minste ytterst underholdende og god. Det er dessuten ikke ofte at man ser en film der heltinnen er en gammel kone som prater til seg (selv om hun er magisk forvandlet) så.... tommelen opp fra meg.

Trolljegeren (2010)

2012-01-29T15:42:00.000+01:00

En veldig enkel historie dette. 3 studenter (Glenn Erland Tosterud, Johanna Mørck og Tomas Alf Larsen) har bestemt seg for å lage en dokumentar om det som kan være en rovjeger med navnet Hans (Otto Jespersen). De følger etter han om natten i skogen men oppdager at det er noe helt annet han jager: Troll.

Først vil han ikke imøtekomme ungdommene, men det viser seg at Hans har dårlige vilkår som jeger for staten så snart viser han dem både ulike typer troll og hvordan man jager på disse dumme vesene. Regi: Andre Øvredal.

For å si det rett ut først. Jeg har ikke særlig sansen for "Blair Witch Project" og dens mange kopier, men det må nevnes at denne gjør både den filmen og mange av dens imitatorer til skamme. For det første så våger filmen vise monstrene som den snakker om og man behandler ikke temaet så veldig seriøst eller, noe som gjør at dette blir en underholdende eventyrfilm.

En film så gjennomsyret med norsk eventyrkultur at det er vanskelig ikke å ha et stort smil om munnen igjennom deler av filmen når man faktisk får se trollene poppe opp på skjermen. Absolutt også artig er å se en dønnseriøs Otto Jespersen (men med glimt i øyet) fortelle om de ulike trollene og hvordan man må bekjempe dem. Temmelig artige greier.

Når det er sagt så er resten av karakterene temmelig ubrukelige. Ungdommene mangler personlighet og konspirasjonsdelen av filmen er mer tåpelig enn selve trolljeger-ideen, men når det er sagt hvem bryr seg. Filmen er engasjerende, har et glimrende ide og glitrende detaljer. Overraskende underholdende film fra det kalde moderland.

Gladiator (2000)

2012-01-29T14:49:00.000+01:00

Etter en periode med filmer som ble lunkent tatt imot av både kritikere og publikum ("White Squall", "G.I. Jane", "1492: Conquest of Paradise") så skulle Ridley Scott slå fullstendig knockout på dem alle sammen med sitt episke "blod og sand" action-eventyr om "generalen som ble slave, slaven som ble gladiator og gladiatoren som sto i mot en keiser".

Maximus Decimus Meridias (Russell Crowe) er en populær romersk general som kjemper på den eldre keiseren Marcus Aurelius' (Richard Harris) side. Han har nylig bekjempet all motstand ved grensene til det Romerske Riket og får i oppgave om å bli beskytter av Roma der han skal sørge for at all makt til keiserne går tilbake til folket og senatet. En situasjon som den maktsyke og onde sønnen til Aurelius, Commodus (Jacquin Phoenix), har tenkt å oppstå.

Han beordrer Maximus og hans familie likvidert pg tar livet av sin egen far. Maximus overlever attentatet men kommer for sent til å redde sin familie. Han svimer av skadene og sjokket, og blir fanget av slavehandlere som selger han som gladiator til gladiatortreneren Proximo (Oliver Reed) der Maximus bestemmer seg for å være for å overleve slik at han en dag kan utføre sin hevn på Commodus og samtidig utføre Marcus Aurelius siste ønske.

Når Commodus bestemmer seg for å arrangere en rekke gladiatorleker og Maximus en av deltagerne. Han blir raskt lagt merke til og det er ikke lenge før han er involvert i et plot for å knekke keiseren ved hjelp av sin tidligere elskerinne Lucilla (Connie Nielsen), som er Commodus søster, og den demokratiske senatoren Gracchus (Derek Jacobi). Colosseum vil bli arena for et siste oppgjør mellom Maximus og Commodus og sanden vil bli farget rød. Regi: Ridley Scott.

Det tok meg lang tid å skrive ned denne anmeldelsen. Av en eller annen grunn så trodde jeg at denne allerede var nedskrevet men der tok jeg feil. Det hender noen ganger og det kan være fordi jeg rett og slett har sett denne filmen flere ganger. Den er nemlig lett å gjenbesøke.

Selv om den er temmelig forutsigbar i struktur så har den flere flotte egenskaper. Ikke minst er den glitrende fotografert og har en ubegripelig vakker musikk (av Hans Zimmer og Lisa Gerrard) som bare må oppleves.

Flott levert skuespillermessig er det også og med et solid grep om regien så er dette en god og tilfredsstillende publikumsvinner. At keiseren av Roma noen gang deltok i arenaen for å drepe gladiatorer og at det var så mye blod og drap på arenaen får være gode myter som funker perfekt for akkurat denne type film. Det er nå bare en film uansett.

Chikan Densha: Shitagi Kensatsu / Groper Train: The Search for the Black Pearl / Molester Train: Underwear Inspection (1984)

2012-01-26T13:15:00.000+01:00

Yojiro Tahita vant Japans aller første Oscarpris for beste film noensinne, og selv om Japan hadde fortjent den flere ganger så var det altså han som fikk den æren for "Depatures". Det som derimot ikke er så kjent for allmenheten er at han (som så mange andre unge japanske regissører) måtte karve seg frem i industrien ved å lage en rekke simple soft-sexfilmer og hadde de smokingkledde kritikerne i Hollywood fått med seg det så er jeg neimen ikke så sikker på om han hadde fått noen pris han eller.

"Groper Train" er en langvarig japansk filmserie som startet i midten av 70-tallet og varte ca. 10 år. Takita lagde flere av dem og dette er rundt den 20ende i serien. Uten å vite alt for mye om serien så mistenker jeg at de handler så og si om den samme ting (derav tittelen) nemlig unge japanske kvinner som opplever at en kåt mann fikler med underbuksene deres på toget.

Denne filmen blander dette med en tåpelig detektivhistorie der en japansk soldat oppdager en ekstremt verdifull sort perle som var årsaken til krigen mellom Japan og Kina.Vi hopper så 50 år frem i tid og den døende soldaten, Gohei Yamamori, røper til sin kone, Matsuko, at perlen kan finnes ved hjelp av et "pussy bilde". Hun klarer ikke gåten alene så hun ber om hjelp fra privatdetektiven Ippei Kuroda (Yukijiro Hotaru) og assistenten, Hamako (Yuka Takemura).

Detektivene mistenker at løsningen er i slekta og at man kan finne den sorte perlen ved å ta en "pussy print" av den rette kvinnen (som et kart) som dermed vil vise veien til hvor skatten er. De tror at det er den ukjente niesen til Yamamori, Yoko, som de må finne. Kuroda bestemmer seg for å lete igjennom alle tog i Tokyo for å finne henne, men siden eneste måte å ta en "pussy print" for å finne den rette piken så må en rekke andre ukjente piker også undersøkes. Jakten starter. Regi: Yojiro Takita.

Må kategoriseres som en harmløs fetisj-komedie for japanere med forkjærlighet for beføling av uanede jenter som står på tog. Selv om dette er temmelig tåpelige greier så kan denne filmserien ses som en slags mellomstasjon for de betraktelig mer brutale pornofilmer senere. Denne er bare småbisarr og hopper fra en lettkledd scene til en annen. Dette blandes med et 'komisk' drap her og elendig skuespill der. Det beste med filmen må sies å være de oppfinnsomme kameravinkler.

Ikke mye til jubelfilm dette her, men det er lett å la denne gå på skjermen mens man gjør noe annet viktig som å støvsuge gulvet. Det som er helt sikkert er at japsene har syke fantasier i hvertfall og denne filmen gjør ingenting for å endre på de holdningene.

Sibirskiy Tsiryulnik / The Barber of Siberia (1998)

2012-01-25T19:47:00.000+01:00

Året er 1885. Amerikanske Jane (Julia Ormond) er på vei til Moskva for å besøke sin far. På togreisen dit møter hun en ung russisk offiser, Andrej Tolstoy (Oleg Menshikov), som nylig har startet i militærskolen. De to blir øyeblikkelig fascinert av hverandre, men det viser seg snart at Jane har en hemmelighet om hvorfor hun har besøkt Russland.

Faren (Richard Harris), som ikke er faren men en 'forretningsforbindelse' har invitert henne dit for å hjelpe han med å lansere en sær oppfinnelse: en dampdrevet tømmerhugge-maskin, men for å få den nødvendige støtten han trenger så blir Jane brukt som selskapsdame til en mektig russisk general (Aleksey Petrenko).

Dette blir katastrofalt for den mulige kjærligheten til Jane og Andrej, men kan den overleve på et vis 20 år senere? Regi: Nikita Mikhalkov.

Et godt forsøk på å lage en episk romantisk film hvis største problem er den forutsigbare historien hvis slutt er opplagt fra det øyeblikket vi vet at den finnes en ung mann 20 år senere i militæret (og som bærer en gassmaske for å skjule sin identitet!). Jøss, jeg lurer på hvem sin sønn han er?

Heldigvis krydres filmen med en god del flotte detaljer fra en svunnen russisk tid og blir nesten druknet i humoristiske sekvenser som kanskje kan virke malplassert i en 'seriøs' film men som faktisk redder filmen fra å bli en pretensiøs og selvhøytidlig film med tregt tempo. Dritfulle russiske bjørner og en ballsal som er pusset med såpe til en forestilling er et par artige ideer.

Skuespillet er også temmelig solid selv om det føles for meg som at Richard Harris virker skitfull igjennom hele filmen, og Julia Ormond gjør en blandet opptreden. Det er de russiske skuespillerne som stjeler showet.

Turistas (2006)

2012-01-23T04:40:00.000+01:00

Alle de skrekkhistorier man får servert fra staten om hvor farlig det er å reise alene eller i enkelte land som backpacker blir virkelig i en film som har tatt sterk inspirasjon fra "Hostel". Dette gjør også til at hele filmen faller sammen allerede ved første scene siden man har tydelig vært redd at man ikke skulle forstå hvem som var skurken og hva faren i filmen var så vi får allerede med en gang se en ukjent kvinne få sine organer fjernet i åpningssekvensen. En skjebnesvanger feil siden man da vet hva handlingen går ut på og hvem som er skurken, og man venter egentlig på at tenåringene skal havne i samme fare. Dette tar en hel time.

Innen den tid møter vi flere av de som vi skal følge i filmen sittende på en buss i Brasil. Det er amerikanske Alex, en sint og paranoid amerikaner som er livredd andre kulturer og kritiserer alt og alle, og hans søster Bea som mangler personlighet og er helt uinteressant. De to reiser sammen med Beas venninne, Amy, som er den seksuelt utfordrende blondinen som ikke er redd for å bade toppløs på stranden. Egentlig skulle ikke Alex vært med på turen, men siden mamma har beordret han til det så er det klart at han henger med på lasset.

Alex som er veldig snusfornuftig kritiserer sjåføren av bussen og hans kjøring, og ganske riktig ved hjelp av nesten synske evner så kjører bussen (nesten) ut av et stup. Dette er selvsagt en fordel fordi da kommer gjengen seg ut av bussen uten å dø sammen med resten av passasjerene. Etter en slik opplevelse er det fint å møte nye venner og da er godt at man møter Finn, en kåt brite med dårlig humor og hans venn, Liam, som jeg også mangler personlighet så det hadde ikke skadet om han hadde forsøkt seg på Bea for de hadde vært perfekte sammen. Dessuten møter gjengen australske Drew (Melissa George) som (takk gud!) er den intelligente og (veldig) sexy kvinnen som i det minste har satt seg inn i landet hun drar rundt i, og kan snakke portugisisk.

Gjengen klarer å finne en hyggelig strand med bar og vakre kvinner ved et lykketreff siden de må slappe av et sted mens de venter på muligheten til å dra videre. Der møter de på to nye backpackere, svenske Sven og Annika som liker alkohol og hverandre. Det er klart at de må dø snart. Det vet vi jo alle sammen.

Men, før det skjer så blir det alkohol, vill dansing med minimalt med klær på kroppen og kåte Finn får til og med stor oppmerksomhet fra en lokal nydelig skjønnhet med silikonpupper som søtt smiler at navnet er Arolea og får knisete tilbakemeldinger fra lokalbefolkningen når hun fører "eksplosjonen i buksa"-gutten til et nærliggende telt. Der får han nyte sex og vi (hvis vi ser den usensurerte unrated versjonen) får se silikonpuppene til jenta. Etter trygg sex med kondom (som vel er det eneste fornuftige disse turistene gjør) så oppdager Finn at Arolea faktisk er hore så hun stikker av med mesteparten av pengene hans.

Dagen etter våkner hele gjengen på ulike steder. De oppdager at de har blitt dopet ned, pengene, kredittkortene og pass er blitt fjernet og de finner ingen politi i landsbyen siden alle var med på å rane dem. Annika og Sven er forresten ikke lenger der, og de viser seg altså bare var med for å bli drept fort i en liten scene fordi det har tatt en stund nå uten at det har skjedd noe for utålmodige amerikanske kinogåere som vil se litt torturporno.

Gjengen oppdager snart Kiko i landsbyen. Du vet den veldig innpåslitende lokalgutten som vil snakke engelsk og være veldig hjelpsom men som du vet garantert vet veldig mye om organhøstingen og samtidig har lyst til å knulle søte søstre (eller alle jentene) hvis du bare lar han få være helt alene med dem. Han lokker selvsagt gjengen ut i skogen til en gal lege som skal ta organene deres. Selvsagt angrer han litt etterpå og vil hjelpe gjengen med å rømme, men da har allerede helvetet startet. Noen dør og noen overlever. De mest seksuelt frigjorte personene må i hvertfall bøte med livet (siden vi snakker om en amerikansk film med moralsk pekefinger som skal skremme folk til å reise fra USA, og den jævla irriterende Alex klarer seg i hvertfall så hvorfor skal man da makte å se resten av filmen og se hvem andre som klarer seg?). Regi: John Stockwell.

Ikke mye grunn til å se denne filmen. Hadde som nevnt innledningsvis kanskje hjulpet litt om manuset hadde prøvd å gjøre handlingen litt mer mystisk og latt skurken holde kjeft fordi han er bare en idiot fra det øyeblikket han åpner kjeften sin - og det er også den som er årsaken til at han dør på slutten fordi det gjør han da siden det er overlevende i filmen. Filmen er temmelig kjedelig regissert med lange undervannssekvenser og treigt tempo. Hele filmen er dessuten et gedigent antiklimaks.

Det er også ganske komisk å se 30årige skuespillere prøve å late som de er naive ungdommer som trenger hjelp av bror for å dra rundt i Sør-Amerika så hele logikken av filmen går for meg ut av vinduet allerede fra første minutt.

Emanuelle in America (1976)

2012-01-22T04:52:00.000+01:00

En av flere "Black Emanuelle"-filmer som ble lagd med indonesiske Laura Gemser i hovedrollen. Disse filmene var et alternativ til den mer populære franske softsex-serien "Emmanuelle" (med en ekstra M) som gjorde Sylvia Kristel i et verdensfenomen men her fikk vi en mørkhudet skjønnhet i stedet.

De første filmene i "Black Emanuelle" sagaen var også ganske harmløse greier, men så skulle Joe D'Amato (egentlige navn: Aristide Massacessi) ta over og var det noe han likte å gjøre i livet så var det å lage sjuke ekstreme filmer med mye vold. Men, så oppdaget han at han kunne kombinere dette med detaljerte sexscener før han gav opp hele prosjektet med å bli seriøs filmskaper og startet å bli seriøs pornofilm-regissør istedet. "Emanuelle in America" er en av de siste "ekte" filmene D'Amato gjorde før han startet lage høykvalitets sexfilmer (og den største bragden han gjorde med sexfilmene sine var å klare gjøre småkjendis ut av vårt norske silikonmonster Tanya Hansen). Denne filmen er ikke en sexfilm men inneholder dog korte scener (på noen få sekunder med ren voksen underholdning) og for å være helt ærlig jeg var litt redd for Norges tabu-belagte lover om jeg skulle begi meg inn på denne anmeldelsen uten å bli sett på som en pervers og syk jævel. Så fant jeg ut at jeg gir faen fordi det er vel egentlig det jeg er uansett. Ha ha ha.

"Emanuelle in America" er den første Black Emanuelle-film (eller Emmanuelle film generelt) som jeg kaster meg over grunnet det faktum at den er notorisk for å være så ekstrem at den har vært totalforbudt over de fleste land og førte til at David Cronenberg lagde den fenomenale "Videodrome" på 80-tallet etter å ha sett sekvenser i denne filmen med realistisk "fake-snuff" (bestilt og kjøpt ekte drap filmet for underholdning i private hjem!) som er i denne filmen og man skal advares. Selv om dette er en spillefilm så er disse sekvensene ikke noe å spise mat til og fortjener "vær varsom" kategorien.

Emanuelle (Laura Gemser) jobber som en motefotograf og tar bilder av en naken modell (Stefania Nocilli) mens en bisarr hippiesang blir spilt. Når hun forlater studioet etter endt arbeid blir hun angrepet i bilen av en gal religiøs mann som viser seg å være modellens kjæreste.

Overfalleren ønsker drepe henne fordi Emanuelle oser alt for mye sex enn det som er bra, og han ønsker å fjerne et slikt symbol fra verden. Det hjelper forresten eller ikke at kjæresten (som er modellen Emanuelle akkurat har tatt bilder av!) er blitt dratt inn i dette helvetet og nå skal Emanuelle dø. Emanuelle er derimot handelskraftig og ikke redd så hun griper tak i overfallerens baller og begynner å angripe hans 'sugerør' (men siden Laura Gemser har stil og klasse så utførte hun ikke detaljerte sexscener på film så ikke tro at du ser noen ting!). Den religiøse mannen får dårlig samvittighet og blir redd sin kåtskap og rømmer. Jepp, dette er en jente som vet hvordan hun skal komme seg unna et problem og det trenger hun siden hun også er freelansereporter i fritiden og denne dama går over både klær og privat sfærer for å få en historie. For å dokumentere alt har hun et hemmelig kamera som hadde gjort agent 007 misunnelig.

Motefotografen vår har nå fått et tips om at noe ekkelt skjer hos forretningsmannen Eric van Darren i Venezia, og siden den mørke skjønnheten er skjønn så slipper hun lett inn i hans herregård. Der viser det seg at han har ulike elskerinner i et harem og der de er plukket ut etter hvilket stjernetegn de er født i og Emanuelle må bli en av dem får å få sin reportasje.

Det tar ikke lang tid før hun oppdager at elskerinnene må delta i alle former for perversiteter fra å stimulere en hest til lesbisk sex i basseng med alle de andre jentene.

Emanuelle tar seg også ekstra godt av den ene jenta (Lorraine de Selle) som ikke har fått noe sex på en stund.

Emanuelle introduseres også til et gift par (spilt av Laura Gemsers ektemann Gabriele Tinti og Paola Senatore) som hun hjelper til med å finne kjærligheten før hun oppdager at har man penger så har man lov.

En privat orgie med en ung pike og utallige swingers er neste seksuelle greie hun dokumenterer, men det må da være noe annet som har gjort til at hun har fått tips om van Darrens suspekte forretninger?

Etter et kort besøk tilbake til sitt studio oppdager hun at modellen nå slites seksuelt ut av sin sinnsyke kjæreste og at han nå aksepterer yrket hennes til glede for Emanuelle som nå pakker kofferten for å dra ned til Sør-Amerika der sporene leder videre. Der ser hun videre hvordan rike kvinner voltrer seg i menn og det er her også filmen totalt endrer stemning med flere hardpornografiske sekvenser (inkludert en med svenske Marina Hedman som skulle starte en karriere som sexstjerne etter denne filmen).

Dette er derimot bare en liten overraskelse for den som ser på filmen for sjokket oppstår når Emanuelle ser at det også er elskere som tenner seksuelt på å se ekte drap på film (i det som er temmelig smakløse detaljerte effektscener der kvinner blir kuttet og dratt i kroppene med hengekroker. For å nevne de mildeste eksemplene!)

Emanuelles etterforskning blir oppdaget men hun klarer å rømme fordi den kvinnelige overvåkeren på stedet (som troverdig nok er jomfru) er lesbisk så Em. tvinger inn i henne alkohol og sin kroppskontakt før hun rømmer unna med en enda kåtere sjåfør. Emanuelle bestemmer seg nå for å ta hovedskurken ved å lokke han i sengen og få han til å vise henne en av sine snuff-filmer slik at hun har bevis om hva slags faenskap som utføres i hans regi. Tror du hun klarer å lokke mannen til sengen? Regi: Joe d'Amato.

Dette er virkelig skittent og rått selv om filmen bare inneholder få sekunder med detaljert sex og vold. Det kan være fordi man er så uforberedt på disse scenene siden resten av filmen er harmløst 70s soft-erotikk med god foto og småattraktive damer at på den måten kan man jo si at filmen treffer med sin tanke og det er ikke overraskende at den har blitt et av de mest kjente symbolene for fans av litt mer "ekstrem" film som går lengre enn de fleste andre.

Likevel så må det da sies at det er også den eneste grunnen til å se filmen fordi filmen er temmelig kjedelig ellers med flaue replikker og med handling som man lett får med seg selv uten lyd.

Det er derimot lett å se hvorfor Laura Gemser fikk en stor fanskare på 70-tallet og ble Europas største mørkhudede skuespillerinne. En tittel som hun fortsatt har i enkelte kretser. Vi får se om jeg tør begi meg ut på andre i filmserien hennes senere. Det finnes vissnok en der hun er i blant kannibaler som også er regissert av d'Amato og som lett også kan bli like ekstrem. Vi får se hva jeg gidder.

Pole to Pole (1992)

2012-01-21T19:12:00.000+01:00

Ex-Monty Python medlem Michael Palin fortsetter sin mer seriøse karriere med å lage reisedokumentarer for BBC, og dette er den beste av de jeg har sett så langt. En oppfølger til "Around the World in 80 Days" der Palin denne gangen tar oss med en reise fra Nordpolen til Sydpolen igjennom flest mulig land der han går igjennom områder som Svalbard, Norge (der fulle fotballsupportere fra Trondheim synger Rosenborg-sangen til stor latterliggjøring for hele verden), Sovjetunionen, Tyrkia, Egypt, Etiopia, Kenya, Tanzania, Zimbabwe og Sør-Afrika for å nevne noen steder.

Det er en flott reisedokumentar der man tydelig ser at man har brukt god tid i hvert land og man kommer under huden på de ulike menneskene. Det er også et uhyre interessant dokument siden vi får sett de siste dødstrekningene til Sovjetunionen (som falt bare timer etter at Palin besøkte stedet) og en tid før Zimbabwe ble det verste diktatoriet i Afrika. Palin gir et usminket bilde av sin personlighet og er ikke redd for å vise seg selv og sin følelse når han føler at situasjonen er ubehagelig eller når han møter merkelige karakterer.

La Casa Sperduta Nel Parco / The House On the Edge of the Park (1980)

2012-01-21T06:16:00.000+01:00

En myk sang starter denne filmen som er alt annet enn myk og hyggelig. En hardkokt psykologisk italiensk versjon av "Last House on the Left" der til og med skuespilleren som spilte hovedskurken "gjentar" sin rolle som manisk og direkte ond voldtektsmann.

Filmen slenger fra den myke sangen ganske fort siden den begynner med en temmelig intens voldtekt der bilmekanikeren Alex (David Hess) voldtar en ung kvinne i en bil (spilt av Hess' kone) og dreper henne. Senere møter vi også Alexs kollega og hjernehandikappede venn, Ricky (Gabriele di Guilio) som også er hans kriminelle venn. De to får en dag besøk av et ungt par, Tom (Christian Borromeo) og den supersexy Lisa (Annie Belle som i denne filmen ligner en ung Tuva Novotny) som begge inviterer de to farlige mennene til fest hos seg.

De kommer til et flott hus der de videre møter rike og vakre unge mennesker som Gloria (Lorraine de Selle), kjæresten Howard (Gabriele di Giulio) og den mørke statuen Glenda (Marie Claude Joseph, som er helt ubrukelig og har aldri gjort en film etterpå!). Ricky gjør seg øyeblikket 'populær' ved å danse vilt med Gloria og enda opp i underbuksene, men Alex starter å bli frustrert og sinnsyk igjen. Lisa frister han nemlig med sin smekre kropp og når hun lar Alex få nakendusje sammen med henne så er det slutt fordi Lisa er ikke interessert i noe sex. Dette ser derimot Alex som et hån og han mistenker at festen handler om å gjøre narr av han og Ricky så han drar frem en barberkniv og bestemmer seg for å terrorisere alle på festen - med hjelp fra Ricky.

Alex mener at Ricky bør seksuelt utnytte Gloria siden han selv har store planer med Lisa (som ikke virker så berørt av det hele) men Ricky starter å få samvittighetskvaler etter hvert som Alexs galskap eskalerer - noe som når en topp når en veldig ung nabo, Cindy (Brigitte Petronio), blir involvert i gisseldramaet og Alex lykkelig over at hun er en jomfru bestemmer seg for å gå bananas med barberkniven.

Men, det hele viser seg å være en felle som var planlagt av alle i festen (minus Cindy som bare havnet der) der de planla å ta livet av Ricky og Alex fordi damen i starten av filmen var enten en søster eller en venn av de som er i festen. De hadde bare ikke håpet at dette skulle ende med voldtekt, brutal mishandling og psykologisk terror. Sånn går det når man legger en dårlig planlagt felle for å ta livet av onde skurker - selv om det hele går bra til slutt? Regi: Ruggero Deodato.

Det er utrolig hvordan en usannsynlig slutt klarer å gjøre alle 'ofrene' i filmen til usympatiske drittsekker som gjerne lar seg seksuelt utnytte (og la en uskyldig nabo bli brutalt mishandlet) bare for å kunne vente så lenge at de kan utføre sin hevn. Dermed blir skurkene 'helter' så langt det er mulig å kalle noen helter.

Tempoet i filmen er lavt og den er ikke så voldsom som historien kan tyde på, men Deodato klarer derimot å provosere (igjen!) og skape en veldig omdiskutert film der linjene mellom offer og overgriper viskes (nesten) helt vekk og der man klarer å skape sympati selv i de mest fryktelige karakterer.

Absolutt en vanskelig film å kunne anbefale et normalt sinn, men takler man en film om en overgriper så har den noen interessante psykologiske ideer selv om man ikke akkurat klarer å formidle det på beste måte.

Historia Sexual de O / The Sexual Story of O (1984)

2012-01-20T05:41:00.000+01:00

På tide med nok en film fra hele verdens sleaze-favoritt Jesus Franco. I denne filmen hadde han sett seg lei på amerikanske småjenter som drar til Spania for ikke bare å slikke sol, men også lokale gutter og jenters kroppsdeler. Det gjør man ikke uten at Franco tar hevn ved å lage en film om hva han ønsker å gjøre med disse jentene hvis han får muligheten og hvis han var Gud i verden.

Vi transporteres til Costa del Sol på en hvilken som helst varm sommerdag. Et kjærestepar nyter synet av en ung jente, Odile (Alicia Principe) som er på hotellrommet som går rundt naken og leser dårlige romaner. Paret bestemmer seg for å elske og vekke følelsene hennes slik at hun blir interessert i dem. Fordi hvis man har muligheten til å se et par i Spania elske så må man jo bare ei jente fingre seg selv og deretter lokkes til parets rom ikke sant? Helt korrekt.

Kvinnen, Tania (Mari Carmen Norto), lokker henne med lesbisk sex før mannen, Mario (Mauro Ribera) kommer bakfra og blir med på leken. Alt temmelig uerotisk laget der Mario deltar med grå underbukser og trøye, men oppfører seg som han utfører den mest harde sex med de mer nakne jentene.

Men, dette er ikke så hyggelig som det først later til å være. Paret har nemlig mørke hensikter. De plukker nemlig opp naive og kåte småjenter som skal drepes. De blir betalt for jobben og tar dem med til en hemmelig øy der ingen stiller spørsmål utenfor kysten. Mario har derimot begynt å tvile litt på jobben fordi han likte sex med jenta så han angrer, men Tania ser dette som en stor sjanse til å ikke lenger leve i fattigdom - og det hintes på at hun faktisk liker jobben littegrann.

Nå begynner det jo å ligne på noe litt mer farligere ting er på vei til å skje, men det er klart at dette er ikke en Franco film uten at man må dra ut handlingen i litt mer jentesex først mellom Tania og Odile. Om ikke noe annet så er det en bedre scene og på en måte så er det jo bedre for en mann å se to nakne jentekropper slenge seg mot hverandre enn to nakne jentekropper og en trist påkledd mann i midten.

Dermed har Franco dratt ut filmen i 45 minutter og trioen kan endelig dra ut til øya der de møter de som har bestilt Odile, nemlig en ond middelaldrende og småstygg baronesse (eller prinsesse) og hennes ekle mann (Carmen Carrion og Daniel Katz) der de alle har en middag sammen. Siden Odile er en dum amerikansk pike så har ikke hun lært seg et ord spansk og kan dermed ikke begripe at alle rundt bordet snakker åpent om drapet som snart skal skje - drapet på henne og om andre jenter som de har drept. Det nye ekle paret er også rasister og ser seg selv om overlegne skapninger. Sex med en mørk mann er forresten helt uaktuelt for dette paret.

Under middagen dopes Odile ned på rødvin og bringes til soverommet. Nå skal hun brukes som et leketøy og Tania varmer opp stemningen med å strippe den unge piken og slikke tærne hennes. Dette fører til lett opphisselse for både fru og herr baron, men mannen klarer ikke å utnytte jenta. Det er alt for normal sex og voldta en ung jente bevisstløs nemlig så da trøster den ekle kona hans med at "vi får forsøke igjen i morgen og gjøre det på den måten vi liker det".

Det lover absolutt ikke bra for jenta som frem til nå kanskje ikke ser ut til å synes at det gjør noe om å bli dopet ned og utnyttet. Det er antagelig en del av det å vokse opp i USA og hun fortsetter dessuten med å ha litt skoghygge med Mario som nå bare vil ha Odile for seg selv. Bare så synd at de blir oppdaget og at det nå er klart for Odile å møte sin pessimistiske slutt.

For det er ingen håp for denne jenta. Hun må dø fordi hun er turist, ikke kan spansk og er litt for glad i sex. Etter å brutalt slå henne (nesten) i hjel med pisk og hardere ting så er det bare å kutte strupen hennes. Mario løper inn med hagle (men for sent til å redde Odile) og tar hevn på det ekle paret og sin kjæreste som tydeligvis elsket S&M og drap litt for mye.

Siden vi er i Spania og et katolsk land så renses Odiles sexuelle synder når Mario tar henne med til havet der han legger liket. Om han selv begår selvmord forteller ikke denne filmen noenting om, men vi kan jo håpe siden han har så stygge grå underbukser og ikke har interesse av å la ekle par ha S&M sex.

Som alltid putter Jesus Franco inn noen lett attraktive jenter i sine filmer, og det gjør jo ingenting å se disse nakne. Jeg er jo mann!, MEN det behøver da ikke være i en film som er direkte pinelse å gå igjennom selv om historien er syk nok til å ikke burde være det. Franco har lagd bedre filmer som har tråkket over samme tematikk før på 60- og 70-tallet og selv om denne også tydelig er mer inspirert av Marquis de Sades fortellinger enn som en dårlig kopi av den franske softsex-filmen "O" som den tar tittelen fra så klarer den ikke å nå de samme høyder og blir mer en dårlig kopi av Francos egne filmer.

Han klarer dog å få frem noe erotikk i den siste scenen noe som tyder på meg som han liker å seksuelt utnytte og drepe amerikanske turister (selv om denne turisten ble spilt av en spansk skuespillerinne).

The Phantom of the Opera (2004)

2012-01-19T18:51:00.000+01:00

Det finnes mange versjoner av Gaston Leroxs historie men dette er den første adapsjonen av Andrew Lloyd Webbers musikal som tar basis fra den klassiske grøsseren.

Manageren av Opera Populaire skal slutte og det er etterfølgerne Andre og Firmin som skal ta over jobben hans. De har med seg den fryktelig selvopptatte divaen Victome Raoul de Chagny. Dette er ikke særlig populært for ørene til den mystiske operafantomet (Gerard Butler) som skjuler seg i teatrets skygger som gjør alt for å skremme henne vekk.

Dermed må man finne en ny diva og de prøver seg på den unge og talentfulle Christine (Emily Rossum) som har fått tips fra en mystisk lærer som hun tror er spøkelset til sin far. Raoul, en tidligere barndomskjæreste til Christine, ønsker at Christine og han skal bli et par men vil operafantomet tillate dette når han selv er forelsket i henne. Basert på Andrew Lloyd Webbers musikal med flotte sangnumre. Regi: Joel Schumacher.

Joel Schumacher var et godt valg til å regissere en musikal siden han har et godt øye for pompøse kostymer og kulisser. Jeg mener fortsatt at "Batman & Robin" hadde vært en glimrende musikalfilm på is. Det er mye flotte detaljer her og filmen er nydelig å se på.

Skuespillerne (som ikke hadde musikkerfaring) klarer å få frem musikken tydelig og godt på et sårbart og filmatisk vis, men det filmen feiler med er at den kunne kanskje gjort historien enda litt tydligere i enkelte viktige sekvenser. Man kan jo også spørre seg om svart/hvitt sekvensene i filmen var absolutt nødvendig.

Det største problemet med "Phantom" er at den er ørlite for lang og ikke klarer å gjøre så mye ut av seg som den kanskje kunne. Den er dog den mest romantiske av de versjonene som har vært på film og de to hovedrolleinnhaverne er interessante sammen. Birollefigurene (og spesielt Raoul) er mer gedigne gjesp.

Intruder / Night Crew: The Final Checkout / Night of the Intruder (1989)

2012-01-19T18:12:00.000+01:00

Kassadama Jennifer (Elizabeth Cox) får et overraskende besøk fra ekstypen, Craig (David Byrnes), som nylig har sluppet ut av fengsel. Hun vil ikke ha noe med han å gjøre, mens han gjerne vil fortsette kjærligheten der den slapp. Det ender opp med at han blir kastet ut av supermarkedet der Jennifer jobber av de andre ansatte og politiet blir tilkalt.

Etter stengetid starter de ansatte (som inkluderer legendariske kultbrødre Sam og Ted Raimi) og gjør butikken klar for neste dags storsalg. Butikken skal nemlig nedlegges og selges forteller eierne Danny (Eugene Glazier) og Bill (Dan Hicks) så en stor varetelling behøves. Selvsagt hadde dette ikke vært en slasherfilm om ikke en drapsmann dukker opp så iløpet av denne natten starter butikkpersonalet å bli drept - en etter en. Bruce Campbell dukker opp i sluttscenen som en politimann som sørger for at rett morder blir arrestert.

Her har vi en film som ikke er skapt for at man skal boltre seg i en god historie, men for å levere blodige drap. Dette poenget ble borte da den ble sterkt sensurert på 80-tallet, men i de nye dager av Blu-Ray og DVD så har selv den mest glemte filmtittel fått en ny vår. Siden dette er en film hvis hele grunn til å eksistere var å vise oppfinnsomme blodeffektene (fra en spesialeffekt-team som da var ukjent men senere skulle stå bak store Hollywood suksesser som "From Dusk till Dawn", "Misery", "Inglorious Basterds", "The Walking Dead", "Sin City" osv.) og smarte kameravinkler fra regissøren.

Spesielt stemningsfull er filmen ikke om man synes blod er stemning, men det er tydelig at de som har lagd filmen vet hva den vil, nemlig å ta knekken på skuespillerne på brutalt vis uten alt for mye snakk og bakgrunnsanalyse. Det er ikke nødvendig. Alle vet hva de vil se uansett og det er ikke et forsøk på å analysere karakterene eller gi dem dybde. Hakk dem opp og gi publikum en god slutt og dem er fornøyd.

Faktisk så er dette en mer underholdende film enn jeg ønsker å innrømme. Kanskje den beste av sitt slag fra 80-tallet.

L'Uomo Senza Memoria / Man Without a Memory / Puzzle (1974)

2012-01-18T20:02:00.000+01:00

Mr. Smith (Luc Merenda) har et problem. Han har ingen minne og innen han skal få vite litt om sitt liv blir informanten skutt av en ukjent person som har en pistol med lyddemper. Dermed blir informanten gjemt i en sammenleggbar seng i veggen på et hotellrom før Smith forlater (nesten) hotellet. I resepsjonen får han nemlig et mystisk brev før vi forlater han.

Nå møter vi en kvinne, Sara (Senta Berger), som plages av at en innbruddstyv bedøver henne og roter igjennom huset hennes. Hun viser seg forresten å være gift med mr. Smith men de har ikke sett hverandre på mange måneder så hun har begynt å ha en liten flørt med en lege (Umberto Orsini). Det viser seg forresten at Sara og Smith egentlig ikke vet så mye om hverandre men giftet seg etter noen hete dager - men hun vet da i det minste at fornavnet hans er Ted.

Ted oppdager forresten at han er i søkelyset på en politidetektiv ved navn George (Bruno Corazzari) som mener at Ted lyver om sitt minnetap og at han er ond. Når Sara oppdager sin søte hund lemlestet og død i sin dobbeltseng så kan man begynne å mistenke at detektiven snakker sant fordi i det øyeblikk Ted ser hunden får han et minneglimt der han ser en mann få strupen sin kuttet med en barberkniv.

Men, det viser seg snart at George også har noen hemmeligheter fordi han truer Ted med at de skal dø sammen og at Teds minne er verdt 1 million og at hvis han ikke husker hemmeligheten innen uke vil han drepes. Blonde svenske Anita Strindberg dukker opp i en kort scene for å kjøre ned Sara så hun brekker benet, noe som får store følger for filmens slutt når Sara settes i fare og avsløringen om Ted er et faktum. Regi: Duccio Tessari.

En film som klarer å holde på interessen min fordi man er interessert i å vite hva som er hemmeligheten bak mannen uten minne, og fordi Senta Berger gjør en flott opptreden der hun spiller på flere register. Jeg klarte dog å gjette meg til hvordan løsningen visuelt ville vises, men det er smart gjort allikevel og absolutt av de mer originale metodene i en thriller.

Negative ting som trekker ned er at filmen er elendig dubbet om man ser den engelsk språkelige versjonen og filmen inneholder en komisk slåsskampscene som ikke overbeviser og at hovedskurken er noe opplagt. Ellers, solide greier.

Batman (1966)

2012-01-18T19:04:00.000+01:00

Absolutt alle av Batman (Adam West) og Robins (Burt Ward) verste fiender har slått seg sammen for å knekke de dynamiske duoen en gang for alle. Joker (Cesar Romero), Penguin (Burgess Meredith), Catwoman (Lee Meriwether) og Riddler (Frank Gorshin) har nå en rekke planer som de prøver seg på.

En supersterk prosjektor som lurer Batman og Robin på et redningsoppdrag for å redde folk på en yacht, men som ender opp med at Batman nester blir spist av en (gummi)hai. Et kidnappingsforsøk av Bruce Wayne der Catwoman tar personligheten til en sovjetisk nyhetsreporter for å lure han med litt kjærlighet - uten at vår superhelt forstår noe som helst.

Men, disse planene går skeis så da er greit at våre skurker har en superplan til slutt der de planlegger bruke en ond oppfinnelse for å gjøre om sikkerhetsmedlemmer i FN til flotte krystaller som de kan fange i små glassbeholdere. Regi: Leslie H. Martinson.

Kan ikke tas seriøst. Dette er filmversjon av den psykodeliske parodiserien fra 60-tallet der talentløse spesialeffekter og skuespilloverspill i alle ledd. Lagd på en tid da "Batman" var en fargerik, familievennlig og harmløs tegneserie og skaperne av dette produktet ikke bare gjenspeiler dette, men forsterket dette så til de grader at det er rart at noen i det hele tatt kunne ta "Batman" seriøst igjen.

Det er lite her som kan kalles severdig med mindre man klarer ta det hele med en stor porsjon distanse og selvironi. Den kan ikke en gang sammenlignes med de nyere filmene og er egentlig i et slags absurd alternativt univers der "Batman" gikk på syre og danset disco. Actionsekvensene er elendig koreografert og med herlig KABOOM tekst som overskygger hvor dårlig det hele er.

Det artigste med denne filmen er at hadde gærninger startet å kle seg opp i kostymer for å prøve å redde verden så hadde resultatet antagelig vært nærmere denne filmen enn i de bedre (og mer seriøse) filmatiseringene av figuren.

Osobennosti russkoy bani / Features of the Russian Bath (1999)

2012-01-17T19:05:00.000+01:00

Fulle russere sitter i en badstue og nyter halvlitere. Der sitter og utveksler erotiske historier om kåte menn som har sexfantasier om gruppesex, kåte enker som trenger kjødelig omgang og lesbiske tyske militæroffiserer under 2. verdenskrig. Regi: Aleksei Rudakov.

For å være helt ærlig dette er en russisk komedie uten behov for replikker og kunne likesågodt vært en stumfilm fordi dette er så vidt en soft sexfilm med pornofilm manus utkledd som parodikomedie. Problemet er bare at det er ikke særlig morsomt.

Hele filmen går ut på å se de ulike russiske jentene avkledd mens mennene drikke øl eller vodka med brød og agurk til. De ler fårete og ser ganske idiotiske ut mens jentenes silikonpupper og rumper danser foran øynene på dem.

Sannheten er at dette hadde nok vært bedre som porno faktisk men er antagelig ment for russisk tenåringsgutter (som ikke har tilgang til porno) i alkoholrus der de drømmer om å få ei fin jente på snurrebassen. Det er en primitiv film uten særlig finesse men også temmelig representativt på moderne russisk humor.

En slags råere utgave av "Benny Hill" humor egentlig. Filmens eneste høydepunkt er nakne russiske jenter, men det finnes så mange av dem at man ikke nødvendig trenger å se denne filmen for å få tilgang på dem fordi dette er ikke en film man bør kjempe seg til for å se.

Roman Holiday (1953)

2012-01-16T12:17:00.000+01:00

Den vakre og unge prinsessen Ann (Audrey Hepburn) er på besøk i Roma under en lengre tour. Hun er utmattet og gjør opprør mot den sterke disiplinen og programmet som hun må holde så på kvelden så rømmer hun fra det hele.

Utmattet og dopet ned av den kongelige legen sovner hun utendørs, men blir oppdaget av den amerikanske reporteren Joe Bradley (Gregory Peck), som mot sin vilje tar henne med til sin leilighet der hun overnatter. Først dagen etter oppdager han at det er en ung prinsesse som er hos han og han bestemmer seg for å få en ekslusiv reportasje om henne ved hjelp av sin gode venn og fotograf, Irving (Eddie Albert).

Siden prinsessen ikke har opplevd et vanlig dag bestemmer Joe seg for å vise henne Roma, og kanskje tjene penger på historien men så starter følelsene mellom de to og bli varme - og spørsmålet om de to kan holde sine hemmeligheter skjulte for hverandre oppstår. Regi: William Wyler.

Muligens den beste og mest realistiske romantiske komedien jeg har sett fra USA. Den er full av sjarm og Audrey Hepburn i sin første store hovedrolle er perfekt som tronarving på rømmen. Rollen vant hun fortjent en Oscar for, og Gregory Peck er overraskende varm og hyggelig som nyhetsreporter.

Historiens grunnstamme er forutsigbar men innholdet er smart og enkelt. Dessuten er slutten smart, logisk og realistisk gjennomført noe som igjen gjør at filmen troner høyt over andre i samme sjanger. En av de få filmene som kan få selv det hardeste hjerter til å smelte.

Metropolis (1927)

2012-01-15T19:50:00.000+01:00

En film som har vært fascinerende hver gang jeg har besøkt den på nytt siden man har funnet nye scener og sekvenser som har blitt lagt på filmen siden mye av filmen ble sensurert og klippet vekk etter dens premiere og jeg har selv sett både den korte 90 minutter versjonen og den lengre 120 minutters utgaven. Men så fant man, i 2008, litt mer film i Buenos Aires og den siste (og mest komplette versjon jeg tror vi vil få) er på 2 timer og 30 minutter og gir ytterlige mer detaljer og bedre sammenheng enn noen andre versjoner så langt. Denne ble pusset opp og gjenutgitt og er absolutt den eneste måten å se denne unike stumfilmen.

Den forteller om byen Metropolis som styres av den mektige borgermesteren Fredersen (Alfred Abel). Hans sønn, Freder (Gustav Frölich), har levd et liv i sus og dus, men får plutselig vite om den elendige forholdene som arbeiderklassen lever under. Arbeiderklassen er de som driver byen og lar sosititeten få leve sine nydelige og fabelaktige liv. Dette takket være den vakre Maria (Birgitte Helm) som prøver å få distansen mellom de to klassene til å bli litt mindre og som aktivt oppsøker de rike med sine taler.

Borgermesteren er ikke særlig glad i det som skjer og ber en gal oppfinner, Rotwang (Rudolf Klein-Rogge), utstyre en robot med hennes utseende slik at han kan ødelegge hennes forsøk på å være arbeidernes talerør og 'helgen'. Det borgermesteren burde ha skjønt er at Rotwang hater borgermesteren siden han var gift med en kvinne som de begge elsket, men som ikke giftet seg med oppfinneren og som døde mens hun fødte sin rival en sønn. Rotwang har derfor programmert roboten til å utføre et opprør mot borgermesteren istedet.

Freder er selvsagt sjokkert når han ser sin store kjærlighet (roboten forkledd som Maria!) i ledetråd med sin far og starter hallusinere. Han ser henne som en stripperske på en nattklubb og siklende menn som nyter synet av henne.

Heldigvis oppdager Freder sannheten om roboten men ikke før hun har lurt alle arbeiderne til å ødelegge maskinene og sette barna deres i fare ved å oversvømme byen de bor i.

Maria klarer rømme fra fangenskapet fra den gale oppfinneren og redder barna men dette vet ikke arbeiderne som begynner å skrike etter hevn og starter jakten på henne for å brenne henne på et bål. Det hele ender lykkelig naturligvis med at de rette skurkene får sin straff og et håp om at skillet mellom arbeidere og arbeidsgiver er blitt mindre siden en arbeiderpike og en sositetsgutt har funnet kjærligheten. Regi: Fritz Lang.

Ser man vekk fra det som man bare må innse er en syltynn historie så er det uansett en imponerende visuell film med nydelige fremtidsbilder og glitrende kameraarbeid. At den er selve ryggraden for science fiction-sjangeren kan man lett se ved en titt og den har også være stor inspirasjon for andre kunstere som f.eks musikkartister.

Noe overspill er ikke til å unngå siden det er en stumfilm der det var viktig med store grimasjer og sterke kroppsbevegelser for å få frem følelser og meninger, men for det meste er det solid arbeid fra skuespillerne. Birgitte Helm er en åpenbaring som robot og fristerinne på den ene side, og som madonna på den andre.

Filmen føles også sterkt profetisk der den både forutså kommunismens arbeidere og brødrementalitet, men også til en viss grad nazismens gruppementalitet. Mesterverk, men prøv å ikke analysere manuset for mye.

Fast Five (2011)

2012-01-14T12:45:00.000+01:00

Siden Brian (Paul Walker) og Mia Toretto (Jordana Brewster) har måtte bryte Dom Toretto (Vin Diesel) ut av en fengselstransport er de alle tre vært på flukt fra myndighetene så de har nå rømt til Rio de Janeiro. De er tom for penger så planen er å knabbe noen biler for så å kunne leve godt, men det de ikke vet er at deres jobb er et skalkeskjul for en mafiaboss (Joaquim de Almeida) som er ute etter en spesiell databrikke for så å slenge den ettersøkte gjengen til politiet.

De klarer å komme seg unna men de oppdager at de ikke bare må gjemme seg for mafiaen, men også den føderale agenten Luke Hobbs (Dwayne Johnson) som er ekspert på å jakte ned mennesker. Brian, Mia og Dom bestemmer seg for å samle sammen noen gamle kjente ansikter (for de som har sett de forrige fire filmene) for å hevne seg på mafiabossen og stjele et pengevelv full av penger. Hvordan det skal gjøres? Jo det skal fraktes med to raske sportsbiler igjennom Rio selvsagt... Regi: Justin Lin.

Hadde ikke så store forhåpningene for denne filmen for å være ærlig etter at den fjerde (selv om den var forfriskende) var et oppgulp manusmessig av de tre første filmene. Det er derfor litt av en prestasjon å gjøre den femte filmen til noe som faktisk er blant det mer underholdende som er blitt slengt ut i actionsjangeren på år og dag, spesielt imponerende er det fordi det er av samme regissør som den elendige tredje filmen, men han har nok vokst med oppgaven siden den fjerde altså var helt grei.

Høyt tempo er det som vanlig, men denne gangen har man også slengt på et par interessante skurker og Dwayne Johnson som en superagent som ALLTID fanger sitt bytte.

Det er også imponerende hvordan man klarer å samle så mange av de samme karakterene og skuespillerne til disse filmene slik at kontinuiteten faktisk funker bra (og det eneste man nå mangler er at man blander inn den tredje filmen til resten av sagaen). Det er selvsagt noen helt usannsynlige bilsekvenser her og stunts vanlige mennesker skulle dødd av, men i en slik greie så gjør det egentlig ingenting. Man skal jo kunne slå av hjernen og gi blaffen.

Filmen kunne vært en fin avslutning på sagaen også egentlig, men den siste scenen i filmen hinter på en kanskje like imponerende sjette film om man behandler stoffet og karakterene like riktig som i denne filmen.

Breakfast at Tiffany's (1961)

2012-01-13T15:32:00.000+01:00

Paul (George Peppard) er en fattig forfatter som oppdager at han lever i samme leilighetskompleks som den vakre bohemen Holly (Audrey Hepburn) som lever av å hoppe fra mann til mann. Paul selv har sine skjellett i skapet siden han nyer selskapet med en rik gift kvinne (Patricia Neal) som betaler han for sex.

Paul og Holly blir venner men deres vennskap trues derimot når Paul forelsker seg i Holly, som tydelig har sine psykologiske problem der hun lever som en katt (noe som tydeliggjøres ved at hun har en katt i leiligheten som hun har tatt inn fra gaten) og ikke klarer knytte seg til noen. Hun er litt av en villstyring og har til og med giftet seg med en lege når hun var 14 år gammel. Kan en kjærlighet mellom Paul og Holly være mulig? Basert på Truman Capotes roman. Regi: Blake Edwards.

Nydelig film spesielt hvis man er opptatt av fashion og Audrey Hepburns vakre ansikt som blir elsket av kameraet i denne filmen, og hovedgrunnen til å se filmen der hun blir flott fotografert igjennom hele filmen.

Historien er forutsigbar og kjærligheten noe tynn, men interessant problematikk blir tatt opp og filmen er lett fordøyelig den dag i dag. Mest i tvil om den stereotypske sinte kinesiske mannen (spilt av Mickey Rooney) i overetasjen som blir plaget av Hollys mange fester i etasjen under som er en flau karakter og er humor som ikke funker bra i dag.

The Ballad of Cable Hogue (1970)

2012-01-13T00:37:00.000+01:00

Cable Hogue (Jason Robards) er en ørkenrotte og taper som blir tvunget ut i ørkenen uten vann av to lusne banditter, Taggart (L.Q. Jones) og Bowen (Strother Martin). Han oppdager derimot vann mot alle odds og at dette kan bli en gullgruve for han siden alle som krysser ørkenen trenger et sted for å slukke tørsten så han starter å ta penger for dem som stopper ved sitt lille vannhull.

Den sleipe omstreiferpresten Joshua (David Warner) som kombinerer religion med kvinner anbefaler Cable at han kjøper landet for å gjøre sine forretninger lovlig, noe Cable forstår viktigheten av.

For å unngå at Joshua tar hans land stjeler Cable hans hest og drar inn i byen der han kjøper et skjøte på landet. Han oppdager også en blond prostituert kvinne, Hildy (Stella Stevens), med store fordeler som han liker og han starter gjøre kur til henne i håp om at hun skal bo sammen med han ute i ørkenen. Hun drømmer derimot om å finne lykken i San Francisco og ber Cable om å følge henne. Cable ønsker først hevn mot Taggart og Bowen. Regi: Sam Peckinpah.

Utradisjonell film i western-sjangeren og spesielt fra en regissør som Sam Peckinpah som var mest kjent for voldsomme filmsekvenser. Dette er en sjarmerende liten film om en taper som finner lykke og kjærlighet selv om det bare er for en kort stund, og er krydret med mange interessante bifigurer - ikke minst David Warners portrett av en prest som følger sine egne lover.

Det er også en passende avskjedssang til western-sjangeren på samme måte som "Once Upon a Time in The West" var for Sergio Leone der man ser hvordan de gamle tiders helter måtte takle den nye teknologien som kom over landet i stor fart i en periode da man måtte klare seg med ingenting.

New Europe (2007)

2012-01-11T21:51:00.000+01:00

I denne dokumentaren tar Michael Palin seg for en reise igjennom det nye Europa, det vil si de nye landene som kom frem etter kommunismens fall i Øst-Europa.

For å være helt ærlig så er dette på langt nær så imponerende som Michael Palins andre reise-dokumentarer. Alt virker som det er laget i hurtig tempo med alt for kort tid brukt på hvert sted. I stedet blir det hele mer en oversikt over de mest kjente attrakasjonene uten særlig dybde og kjærlighet fra presentatøren selv om det er noen gode høydepunkter underveis men for det meste er det bare hopp fra sted til sted. Man kan ikke bruke rundt 20 minutter på hvert sted når hvert land hadde fortjent minst et fullt program på 1 time. Denne gangen finnes det bedre reiseguider enn Michael Palins reise igjennom landene er jeg redd. En skuffelse sammenlignet med de to første Palin reisedokumentarene jeg har sett.

For All Mankind (1989)

2012-01-11T21:35:00.000+01:00

John F. Kennedys berømte tale om å en gang "lande et menneske på Månen og bringe han trygt tilbake til Jorden" ble virkelig juli 1969. Månelandingsbildene som kom fra de som dro dit skulle trollbinde hele verden.

Denne dokumentaren gir alle de 24 mennene som har dratt til Månen mulighet til å fortelle om reisen dit med sine egne ord og ved bruk av bilder fra deres opplevelser. Regi: Al Reinert.

Liker du romraketter, bilder fra verdensrommet og NASA historie så er denne dokumentaren en nødvendighet som stjeler all oppmerksomhet og fascinerer fra første øyeblikk med nydelig visualitet og gode ord.

Lord of the Rings: Return of the King (2003)

2012-01-11T19:28:00.000+01:00

Sarumans (Christopher Lee) onde forsøk på makt er forbi og brorskapet med Aragorn (Viggo Mortensen), Legolas (Orlando Bloom), Gimli (John Rhys-Davies) og Gandalf (Ian McKellen) gjenforenes med Pippin (Billy Boyd) og Merry (Dominic Monaghan). Men gleden blir kortvarig når Pippin ser i Sarumans krystallkule og dermed får onde Saurons øyne på seg i den tro at han er ringbæreren. Gandalf drar dermed med Pippin til Minas Tirth der menneskenes skjebne vil bli bestemt.

I Minas Tirith venter Denethor (John Noble) på at hans sønn Boromir (Sean Bean) skal vende tilbake med ringen for å redde byen fra ødeleggelse og de oppdager en mann uten tro på at det vil ende godt for menneskene. Denethors yngste sønn, Faramir (David Wenham), ser han på som svak og uten mulighet til å redde riket. Han er også uvillig til å be om hjelp fra Rohan og deres konge, Theoden (Bernard Hill).

Det er derimot opp til Gandalf og Pippin å ordne hjelpen, men selv om de får hjelp fra Rohan innser Aragorn at Rohan har for liten hær så han bestemmer seg for å finne hjelp så de kan vinne krigen mens Theodens hær kan gå til krig mot Saurons styrker. En krig som gjør mange til gode krigere.

Samtidig fortsetter Frodo (Elijah Wood) og Sam (Sean Astin) på den siste biten av reisen mot Mordor for å ødelegge ringen. Men deres guide, Gollum (Andy Serkis), har en grusom plan til dem der det inngår en spesiell liten omtur innom en veldig sulten og ganske enorm edderkopp. Basert på romanen med samme navn av: J.R.R. Tolkien. Regi: Peter Jackson.

Siste i trilogien og det er ingen poeng å starte herfra. Enten så ser man alle eller så gir man blaffen, og er man ikke fan av sagaen så er du bare en dust. Det siste kapittel er full av høydepunkter der alle figurene får minst et øyeblikk i rampelyset men som vanlig anbefales den utvidede versjonen for da får man se skjebnen til Saruman og Girma også og hvem har ikke lyst å se mer Christopher Lee og Brad Dourif? Har aldri forstått hvorfor den sekvens ble fjernen egentlig.

Ellers ble filmen kritisert av at den hadde for lang epilog, men hvem vil vel ikke ha hele historien fortalt med mest mulig info om hva som skjer med sine elskede karakterer? Jeg gjør det i hvertfall og har ikke helt forstått kritikken. Er vel bare hyggelig at man gir mest mulig handling vel? Nå som "The Hobbit" er på vei så er det faktisk bare en fordel at man gir mer tilleggsinfo enn det man behøver.

Mesterverk er dette uansett selv om alle filmene drukner av "reddet i siste øyeblikk"-scener, og dette er nok den beste filmtrilogien som er slengt ut fra Hollywood som jeg kan komme på ("Back to the Future" og "Godfather" trilogiene er de eneste som nesten når opp).

Lord of the Rings: The Two Towers (2002)

2012-01-11T14:02:00.000+01:00

Brorskapet er oppløst og splittet og de ulike følgesvennene har enten dratt ulike veier eller blitt drept på de livsfarlige oppdraget med å slenge den onde ringen ned i Mordors varme lavadyp. Den eneste som nå følger Frodo (Elijah Wood) på hans vanskelige reise er beste vennen, Sam (Sean Astin), som holder Frodos humør og glede oppe. De to bestemmer seg også for å fange deres forfølger Gollum (Andy Serkis) for å bruke han som guide inn til de livsfarlige Mordor som vesenet selv har unnslippet. Det er en farlig ting å gjøre siden Gollum selv er sinnsyk og påvirket av ringens kraft. Gollums innerste ønske er å gjenforenes med ringen og ta livet av Frodo og Sam.

Samtidig forfølger Aragorn (Viggo Mortensen), Gimli (John Rhys-Davies) og Legolas (Orlando Bloom) de onde orkene som har fanget Merry (Dominic Monaghan) og Pippin (Billy Boyd). De blir derimot stoppet av Eomer (Karl Urban), en kriger fra Rohan (mennenes verden) og hans menn, som forteller at de to hobbitene har blitt drept i et angrep de utførte. Nyhetene og synet som møter dem er fryktelige, men snart oppdager de at hobbitene har rømt inn i en mørk skog styrt av de farlige entene.

Samtidig ser vi at menneskenes verden er truet av Saruman (Christopher Lee) og hans onde makt. Den tidligere snille trollmann ønsker nå og utslette dem og har startet med sin manipulasjon ved å få Rohans rådgiver, Girma Wormtounge (Brad Dourif), til å spytte løgner inn i øret på Rohans konge, Theoden (Bernard Hill) som forgifter kongens sjel og hode.

Girma ønsker varmen og nærheten til Eomers søster, Eowyn (Miranda Otto), og gjør dette gledelig. Saruman selv gjør seg klar for ren utslettelse av menneskene og fortsetter med å lage den største hær som Middle-Earth har sett.

Samtidig trues Aragons kjærlighet til Arwen (Liv Tyler) når hennes far, Elrond (Hugo Weaving) ber henne om å forlate Middle-Earth for å unnslippe både en mulig utslettelse, men også for å kunne leve evig med han. Vi møter også Boromirs yngre bror, Faramir (David Wenham) og at det er deres far, Denethor (John Noble), som sendte Faramir (Sean Bean) til sin skjebne (i hvertfall hvis du ser den utvidede versjonen).

En gammel venn (Ian McKellen) vender også tilbake til Middle-Earth med i ny innpakning og filmen ender med et slag om menneskehetens overlevelse. Basert på boken med samme navn av: J.R.R. Tolkien. Regi: Peter Jackson.

Den første filmen var fantastisk, men den andre filmen bygger videre på dette og gjør sagaen enda mer kompleks og fascinerende. Introduksjonen av Rohan (et slags eventyrlignende versjon av de gamle nordiske landene under Vikingtiden med steder som Vestfold) er spesielt tiltalende meg og fører sagaen til steder jeg liker.

Samtlige nye karakterer som introduseres her er fantastiske fra Theoden til Girma og hvordan Saruman planlegger deres ødeleggelse. Absolutt film nr.2s beste øyeblikk kommer fra hele handlingen rundt Rohan og angrepet på dem i Helms Deep.

Mer trøbblete er Merry og Pippins historie som består i lange taler og stillesittende handling med entene og spesielt Treebeard (et dataanimert tre med ansikt og stemme av John Rhys-Davies). Jeg har stor sans for at Davies får litt mer å gjøre som skuespiller, men historien er ikke spesielt interessant og filmens tempo faller betraktelig ned under deres historie selv om Monaghan og Boyd fortsatt er morsomme sammen og gir filmene en nødvendig letthet i disse scenene. Det er likevel dette kapittelets svakeste punkt denne delen av historien, men som omgår en veldig tilfredsstillende vending på slutten når de går direkte til angrep på Isengard.

Den tredje delen med Frodo og Ringen er derimot bedre og består av noen imponerende ting fra den dataanimerte Gollum som ikke bare er en fantastisk skapning men også fascinerende fordi figuren i seg selv både er komplisert og tragisk. At figuren også ikke er spesielt tro mot seg selv gjør at man alltid føler at Sam og Frodo er i stor fare.

Frodo og Sams diskusjoner om ringen holder seg friske selv om de i prinsippet består av det samme målet nemlig å påminne publikum om hvor farlig både ringen og oppdraget er. David Wenhams introduksjon på slutten av deres historie gir dessuten en ekstra intensitet og gir nye interessante lag til historien og hvor den vil bevege seg for sagaens siste kapittel.

Ellers er det egentlig ikke så mye å si. Filmen fortsetter den høye standarden fra den første filmen. Glimrende effekter, kostymer, sminke og naturfoto. Det er slik man lager 3 episke filmer til 300 millioner dollar. Alle pengene synes i filmen og det er egentlig ikke så mye man trenger å si om den saken. George Lucas og Chris Columbus (samt andre regissører) skal også ta en titt på denne filmen for å se hvordan man lager en interessant og troverdig datafigur uten å ødelegge filmen.

Har derimot ikke nevnt så mye om de utvidede versjonene ennå. I forrige film så fantes det også selv om det strengt tatt kun var en scene som var nødvendig der (nemlig når brorskapet fikk sine gaver fra alvedronningen Galadriel), men i denne filmen så er det så mye bedre scener som er fjernet og jeg mener at for denne filmen har man ikke noe valg. Den er best som utvidet versjon ikke minst fordi man da blir introdusert for den glitrende John Noble litt tidligere enn at man må vente helt til neste film, og man får se den like glitrende Sean Bean igjen.

En nødvendighet filmhistorisk og sjangermessig dette. Har man ikke sett disse filmene og ikke elsker dem så fortjener man strengt tatt ikke å få se kinofilmer.

Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001)

2012-01-04T19:01:00.000+01:00

Det finnes en ring som er ond og som kan kontrollere alt og alle. Den som benytter den blir korrupt av makten og i verste fall ond selv. Ringen har vært i styre til den mektige onde Saurron (Sala Baker) som nesten overvant verden, men også monsteret Gollum før den fant veien til den snille og gode hobbiten Bilbo Baggins (Ian Holm).

Flere år har passert siden hans eventyr og en skjebnesvanger dag viser det seg at det er nevøen Frodo (Elijah Wood) som arver ringen når Bilbo bestemmer seg for at han ikke orker lengre byrden med ringen og sin heltestatus i landsbyen. Det er derimot først senere at Frodo og Bilbos beste venn, Gandalf (Ian McKellen), en mektig trollmann og veileder for hobbitene, oppdager at ringen er livsfarlig og kan gjøre at hele deres verden, Middleearth, blir overtatt av ondskapen.

Frodo må rømme sammen med sin beste venn, Samwise Gamgee (Sean Astin), for å unnslippe onde Ringwraiths som er sendt for å drepe ringbæreren og ta ringen tilbake til Sauron. Med seg på lasset får de ufrivillig med seg hobbitene Meriadoc Brandybuck (Dominic Monaghan) og Peregrin Tock (Billy Boyd). Gandalf avtaler å møte dem på et vertshus men trenger å prate med sin gode venn og overhode for trollmennene, Saruman the White (Christopher Lee), men han står i ledetog med de onde maktene etter å ha innsett at det ikke finnes noe håp for Middleearth og fanger Gandalf (i en av de heftigste trollmannsduellene som er gjort på film).

Hobbitene møter så Strider (Viggo Mortensen), en mystisk rytter som bestemmer seg for å ta dem med til alvene i Rivendell som kan beskytte dem. Der oppdager de Striders sanne identitet som en arvefølger til en kongetrone, og hans forlovede Arwen (Liv Tyler), og hennes far, Elrond (Hugo Weaving). De oppdager også at det finnes kun en utvei: å ødelegge ringen i den varmeste vulkanen på fiendtlig territorium. Frodo tilbyr seg for å bære ringen til sin ødeleggelse og med seg får han sin hobbitvenner og en gruppe krigere som skal beskytte han på infiltrasjonsoppdraget. Det er alvenes beste pil-og-bue skytter, Legolas (Orlando Bloom), dvergen med den største øksa, Gimli (John Rhys-Davies), tronarvingen Boromir (Sean Bean), Aragorn og Gandalf (som har klart å rømme fra Saruman). Brorskapet er født.

Det blir et farlig oppdrag og med orker på jakt etter dem sendt fra Saruman og andre onde vesener så er det bare et tidsspørsmål før de starter å falle i kamp - en etter en. Når ringen også starter å splitte vennene er spørsmålet: Hvor lenge kan brorskapet overleve? Basert på J.R.R. Tolkiens episke roman med samme navn. Regi: Peter Jackson.

Det er vel nesten vanskelig å huske nå, men da denne kom ut så var det den aller første storbudsjetterte fantasyfilmen, og frem til da så hadde ikke Hollywood brukt mange pengene for å prøve å lage en skikkelig bra film i sjangeren. Det meste besto av lavbudsjetterte actionfilmer med en muskuløs helt eller komiske familiefilmer og de gode forsøkene ble som regel slått hardt ned av publikum som ikke var interessert.

Dermed ble vel denne filmen en slags åpenbaring for de fleste som aldri hadde rørt en fantasybok tidligere og brukt hjernen til å drømme seg vekk. Peter Jackson blandet storslått natur (fra New Zealand) med glitrende skuespillere i hver eneste lille rolle, fremragende actionsekvenser og karakterhandling blandet med sterke replikker. Filmatisk var Jacksons vei eneste måte å lage bøkene på selv om enkelte kanskje mener det annerledes og alle dødpunkter og unyttige karakterer er fullstendig fjernet.

Nydelig gjennomført og egentlig ingen vits å skrive så mye mer om den. De fleste som har sett den vet at det er dette film handler om. Trekke publikum inn i et univers og absorbere oss inn i historien og dens atmosfære.

Frozen Planet (2011)

2012-01-03T16:07:00.000+01:00

Den legendariske David Attenborough tar oss med en tur sammen med en haug sterkt kompetente fotografer for å filme polarområdene i både sør og nord av vår jordklode igjennom årstidene. Programmene er delt opp i ulike årstider med vår, sommer, høst og vinter.

De gjenstående programmene tar for seg menneskene som lever av de snødekte områdene og dets dyr og hva som skjer med polarområdene nå som isen smelter og ikke klarer å reflektere solstrålene lengre.

Som alltid fra BBC er dette en fremragende dokumentar med en ekstra tyngde på nydelige siden bildene er tatt opp på HD kamera, noe som gir fantastisk detalj og nydelige bilder. Det er noen ganger man faktisk er forbløffet over det man har klart å få på kamera og man skulle nesten tro det var dataanimasjoner men det vi jo bare er tull.

Derimot ble 30 sekunder med isbjørnbabyer filmet i en dyrepark, men dette er vel mer for å tydeliggjøre bilder som man kanskje ikke hadde fått til ellers så det får man akseptere. Dette skapte stor rabalder i England blant tabloidjournalister som dermed prøvde å ødelegge resten av dokumentaren. Hvorfor? Fordi de ikke har fantasien selv til å lage en god reportasje men istedet tråkke på folk de er misunnelige på.

Uansett, gi da faen i det. Resten er nemlig en fremragende dokumentar og absolutt verdt å se.

The School of Rock (2003)

2012-01-02T22:32:00.000+01:00

Dewey Finn (Jack Black) er en wannabe-rockestjerne som alltid har vært det svakeste leddet i et rockeband, og han oppdager plutselig en dag at selv det lokale bandet han er i synes at han er elendig. Ikke får han lov til å sove gratis i leiligheten til sin beste venn (Mike White) lenger eller fordi han har en bitchete og sur kjæreste (Sarah Silverman) som tilfeldigvis også er datter til borgermesteren så det blir ingen snylting der lenger før han får seg en jobb.

Den muligheten kommer nå han oppdager at han kan vel snylte jobben til sin beste venn og bli en vikarlærer for en skoleklasse for 2 uker. Først tenker han på å bare drive dank og kjøre klassen i grøfta og bare ta pengene, men så hører han plutselig skoleklassen i klassisk musikk-timen og bestemmer seg for å gi dem sin egen musikk undervisning. I rock'n roll, baby! Regi: Richard Linklater.

Vel, potensialet er større enn det filmen leverer det er nå helt sikkert. Historien er høyst ordinær og savner oppfinnsomhet og da hjelper det lite at Jack Black passer til rollen som hånd i en veldig god hanske. Her får han dessuten alt for frie tøyler og dreper filmen med at alt sentrer rundt han lik en vokalist som stjeler rampelyset fra alle andre musikere slik at hans stemme bare blir masete og slitsom sammen med oppførselen.

Ikke det at de andre i filmen er så spesielt interessante da siden filmen er full av stereotyper og barna er uinspirerte med en nerd, et skolelys, en rebell, en som ikke stoler på seg selv osv. Men med litt finpuss på karakterene så hadde de kanskje allikevel kunne blitt litt mer enn bare hyggelig og trygg familieunderholdning (som dette er!). Joan Cusack som rektoren (for eksempel) gjør mye ut av en temmelig håpløs rolle og situasjon og viser at hun fortjener bedre ting enn dette.

Filmen er likevel severdig da fordi den tar i det minste småplukker i rock-sjangeren og prøver berøre en musikkstil som nesten er død i kommersiell industri. Det er derfor hyggelig at vi får en fullstendig kommersiell komedie som i det minste prøver å ta opp hvorfor rock er dødt kommersiellt, selv om det bare blir med forsøket og i stedet spiller kortene trygt og godt. For det man får så er det en helt grei titt - for en gang for rocksoundtrackets skyld.

Minuscule (2006-10)

2012-01-02T15:03:00.000+01:00

Korte dataanimerte historier om insekter som foregår på den franske landsbygda, i byen eller innendørs der vi følger ulike småkryp.

Vi møter f.eks en marihøne som elsker å plage fluer med ekstrem gjemsel og jakter, fluer som prøver å unnslippe en sulten edderkopp, jobbsomme maur og en gresshoppe som elsker å hoppe langt eller plage andre. Serien er fransk men inneholder ingen dialog. Skapt av: Thomas Szabo og Helene Giraud.

Naiv og søte historier. Noen er fordømt forutsigbare, mens andre er inspirert moro. Det er derimot noe hyggelig og lett over det hele, og historier på rundt 5 minutter er det ingen som burde ha store problemer selv om karakterene er temmelig ensidige.

Sålangt eksisterer det 78 korte historier (som jeg vet om!) som alle er gitt ut på DVD.

The Patriot (2000)

2011-12-30T20:11:00.000+01:00

Det er 1776 og de koloniserte i USA ønsker å frigjøre seg fra engelskmennene. Familiefaren Benjamin Martin (Mel Gibson) ønsker ingen delaktighet i det han forutser vil bli et blodbad der uskyldige vil bli drept. Hans eldste sønn, Gabriel (Heath Ledger), ser det som et forræderi og verver seg til rebellene men oppdager snart at krigen ikke er særlig ærefull og venner dør rundt han. Når han blir såret i et slag ikke langt unna sitt familiehus rømmer han hjem for å få behandling. Det fører derimot til at den særdeles brutale general William Tavington (Jason Isaacs) krever han henrettet og tar grusomt livet av hans sønn, Thomas (Gregory Smith) foran øynene på hele familien.

Benjamin Martin tar en grufull hevn på Tavingtons soldater og redder Gabriel, men han er nå mentalt forvandlet. Han lar barna bli hos sin kones søster, Charlotte (Joely Richardson), og bestemmer seg for å ta opp kampen mot engelskmennene.

Han forstår derimot tidlig at det ikke er mulig å kjempe på samme premisser som engelskmennene og man må starte å nedkjempe dem på nytt vis. Han og Gabriel starter å samle mennesker som skal stå for en ny hær som kan stoppe engelskmennene lenge nok til at rebellene får hjelp fra franskmennene og dermed gjøre folket fritt. Regi: Roland Emmerich.

En av de mer episke actionfilmene der tilfredsstillende action går hånd i hånd med tragedie og sorg. På mange måter har den noen fellestrekk med en av mine favorittfilmer "Last of the Mohicans", selv om den på langt nær er så romantisk og vakker. Den tar noen historiske friheter men det filmen gjør er å gi en spennende filmatmosfære så jeg gir blaffen i det. Det den derimot gjør er å trykke på alle de rekke knappene som gjør at man lett blir manipulert til å like filmen - og når det gjelder akkurat denne filmen så gir jeg temmelig blaffen i at jeg blir det.

2012 (2009)

2011-12-29T15:39:00.000+01:00

Siste film i det man kan kalle Roland Emmerichs "Disaster Film"-trilogi (i hvertfall hvis han slutter med å lage slike filmer!) som startet med "Independence Day" fortsatte med "The Day After" og som ender med denne som på mange ganger kan føles som en blåkopi av "Day After".

Historien tar for seg hva som er å vei til å skje nå i 2012 og derfor var det passende å se den nå like før nyttårsfeiringen (ha ha ha!). Det har seg slik at maya-indianerne og en rekke religiøse mennesker har forutsett at 2012 (i hvertfall) må være når jorden blir ødelagt og Guds vrede er på oss. Det er også på det tidspunkt at alle planetene står direkte mot hverandre i en parallel bane.

Dette har jo vitenskapsmenn visst om lenge men så en dag oppdager Dr. Adrian Helmsley (Chiwetel Ejiofor) at jordens kjerne vil varmes opp av radioaktive stråler fra planetene og dermed endre jorden totalt. Han advarer USAs president Thomas Wilson (Danny Glover) om faren så verdens ledere bestemmer seg for å hemmelig lage en plan der de rikeste og mektigste skal overleve på ulike arker.

I 2012 oppdager forfatter Jackson Curtis (John Cusack), av dommedagshistorier ingen liker unntatt Dr. Helmsley, den sinnsyke Charlie Frost (Woody Harrelson) som også vet sannheten om det som skjer, og det er ikke dumt fordi det er akkurat i tide til å redde sin ekskone (Amanda Peet), de to barna de har sammen (Liam James og Morgan Lily) og hennes nye mann (Tom McCarthy) som vi bare vet må dø utover i filmen så at Jackson kan overleve sammen med familien.

Sleng også på presidentens datter (Thandie Newton) som får se sin far gå ned med verden som en kaptein og deretter kline med geologen, og en drøss med russere (Zlatko Buric, Beatrice Rosen og Johann Urb) som alle må dø fordi de er rike og arrogante stereotyper, en arrogant politiker (Oliver Pratt) som merkelig nok ikke dør og noen snille menn fra Asia som hjelper litt til underveis. Selvsagt dør ikke alle sammen i verdens undergang så hva var dermed poenget med denne redselspropagandaen? Regi: Roland Emmerich.

Det eneste som gjør at den filmen skal få lov til å eksistere er dens dataeffekter fordi resten av filmen er en grufull samling av ting vi har sett før fra de irriterende stereotypiske karakterene til situasjonene som de havner i. Slutten er også veldig opplagt med en tale som ber om at vi ikke glemmer vår menneskelighet til den nye verden vi skaper, men vi har vel egentlig allerede glemt den når man har bestemt for at bare de mest suksessfulle og korrupte skal kunne overleve? Utrolig vanskelig å bry seg om karakterene. Synd at ikke jorden kunne slukt dem alle ned i sin varme kjerne. Filmen får meg dessuten ikke akkurat til å frykte 2012 og misser dessuten på sitt fryktbudskap. Jeg er ikke redd for å drukne i utallige spesialeffekter i hvertfall.

It's a Wonderful Life (1946)

2011-12-28T19:04:00.000+01:00

George Bailey (James Stewart) har hele livet drømt om å reise og ha et eventyrlystent liv, men får tidlig et liv med tungt ansvar når faren gir han eierskap over en lokal lånekasse der folk kan få penger til å etablere seg. Georges knuste drøm reddes bare av Georges ekteskap med den veldig vakre skjønnheten Mary (Donna Reed) og senere av barna som han elsker sterkt.

Lokallivet og privatlivet trues sterkt av den ekstremt grådige banksjefen i byen, Mr. Potter (Lionel Barrymore), som hater Bailey-familien og bare ønsker å knekke Georges geniale forretningssans med lokallivet så han kan føre den fine byen inn i elendighet med snuskete klubber og alkohol.

Når George trues av konkurs og fengsel vurderer han selvmord som eneste utvei for å redde familien og han bestemmer seg for å kaste seg ned fra en bro.

Det er da at en engel, Clarence (Henry Travers), kaster seg ned i vannet før han for å redde Georges sjel og for å oppfylle Georges ønske om at verden hadde vært et bedre sted uten han. George oppdager snart at hans liv har mening, og Clarences arbeid fører til juleglede og stemning i samfunnet. Samtidig får Clarence sine vinger og blir en "ekte" engel. Regi: Frank Capra.

Skal man velge ut noen tradisjonelle julefilmer nå på tampen av året så må man i det minste starte med den største klassikeren av dem. Det er en slags oppløftende alternativ "A Christmas Carol" men der Scrooge lærte meningen med julen så lærer her George viktigheten med venner og egenverdi. Dette blandes med god komikk og et godt rollegalleri som krydrer i filmen.

Stewart kan virke litt parodisk i et par øyeblikk men det er tydelig at han gjør alt for å 'selge' filmen og tilgis fordi han klarer å hoppe over et enormt følelsesregister over ganske kort tid.

Filmen har en tung moralsk slutt men i denne filmen er det fullstendig nødvendig og gjør til at man løftes opp i en periode som kan være tung for mange mennesker som føler press fra både lommebok og forventninger. En nødvendighet av en film (spesielt i amerikansk hjem) til julen.

Lock Up (1989)

2011-12-28T10:14:00.000+01:00

Frank Leone (Sylvester Stallone) virker som en snill mann med en søt kjæreste (Darlanne Fluegel) og barn som han spiller amerikansk fotball med, men han har en bakgrunn som kriminell og sitter inne i fengsel men egentlig for noe relativt lite som å banke opp 3 fyrer. Han er altså ingen hardkokt kriminell.

Når han blir plutselig overført til et brutalt fengsel der mange føler håpløshet og ikke har noen fremtid forstår han ingenting inntil han oppdager hvem som står bak, nemlig fengselsvokteren Drumgoole (Donald Sutherland).

Drumgoole ble nemlig offentlig ydmyket av Leone når han rømte fra Drumgooles opprinnelige fengsel fordi Leone ønsket å se en god venn før han døde, men den onde fengselsvokteren nektet han det. Et eller annet skjedde som også førte til at Drumgoole mistet æren og havnet altså i dette forråtne fengslet og nå har han klart å få Leone hit selv om det kun gjenstår 3 uker av hans fengselsstraff. Drumgoole planlegger å knekke Leone og få han til å bli en hardkokt kriminell som må sone straff for livet.

Frank Leone må nå leve under konstant trussel fra onde vakter som Manly (Jordan Lund) og Wiley (John Lila) og en psykotisk morder (Sonny Lindham) men finner også respekt og venner i vakten Braden (William Allen Young) og den enorme men det viser seg sympatiske hardbausen Meissner (John Amos).

Han blir også venner med den slitsomme tipseren Dallas (Tom Sizemore), som vi bare vet vil være en forræder senere i filmen, bilfantasten Eclipse (Frank McRae) og en ungdom (Larry Romano) som soner livstid og som aldri noensinne vil smake på frihetens søte kvinner og kjøre en bil. Regi: John Flynn.

En absurd actionfilm som er best om man behandler den som en komedie fordi filmen inneholder så mange feil og merkelig handling at den eier ingen fornuftighet. Hvordan klarer en ond fengselsvokter med tydelig fortid med en kriminell klare å forflytte denne til sitt fengsel? Er det noen korrupte politikere som ikke blir nevnt involvert? Hvordan i huleste er det mulig å drive et fengsel på denne måten uten at politifolk som har vært dere over lengre tid reagerer? Det bør jo ta litt lenger tid enn et par uker for å drive et fengsel i dass? Hvor er Frank Leones advokat? Hvilken justisrett i USA vil akseptere en bekjennelse fra noen som trues med døden i en elektrisk stol? Ha ha ha.. Det hele er så absurd at det må være en komedie.

Ikke særlig mye skuespill å skryte av eller. Sly underspiller og Donald Sutherland klarer ikke så mye ut av det manuset han har fått utlevert men er vel strengt tatt den beste i filmen. John Amos sin opptreden er egentlig gjelende for hele filmen. En stereotype med store muskler, store solbriller og truende holdning.

Ta filmen useriøst og du kan få en artig film for en gang, men ikke forvent all verdens.

Himalaya with Michael Palin (2004)

2011-12-18T13:43:00.000+01:00

Michael Palin drar på en ny reise. Denne gangen igjennom Himalayas fjellbelte der han oppdager ulik kultur og samfunn i ulike asiatiske land. Til sammen har det blitt 6 episoder som tar oss til Pakistan, India, Nepal, Tibet, Kina, Burma, Bhutan og Bangladesh. Han møter også legendariske Dalai Lama i noen få minutter i et program.

Kanskje et mer finpusset dokumentarisk program enn "Around the World in 80 Days" og litt mer iscenesatt og planlagt for å få mer imponerende bilder og interjuv. Men det er uansett en engasjerende dokumentar og Palins reiser er alltid fascinerende for øyne, ører og hjerne.

Ever After / Ever After: A Cinderella Story (1998)

2011-12-18T12:39:00.000+01:00

Livet til Danielle (Drew Barrymore) virker ganske normalt og lykkelig til å begynne med. Hun har en kjærlig far (Jeroen Krabbe) og hennes nye svigermor (Anjelica Huston) virker alright til å begynne med.

Men, så dør faren og når hans siste ord er ut til datteren og ikke til sin nye kone så opplever hun sin svigermors vrede. Hun må nå leve som tjenestepike for sin svigermor og hennes svigersøstere. Den ene av dem, Marguerite (Megan Dodds), er temmelig fæl mens den andre, Jacqueline (Melanie Lynskey), er så snill som hun tør være i selskap med sin mor og søster.

Så en dag møter hun en prins (Dougray Scott) og interessen for den selvstendige og tøffe Danielle våkner opp hos han. Det er dessverre mange i veien for kjærlighet inkludert svigermoren som har sine egne planer, men da er det godt at Leonardo Da Vinci (Patrick Godfrey) er på Danielles side med litt hjelpende ord og oppfinnelser. Høres dette kjent ut? Ja dette er en modernisering av eventyret om "Askepott". Regi: Andy Tennant.

Mest sannsynlig Drew Barrymores beste hovedrolle. Hun er perfekt i denne filmen som en dame med litt mer bein i nesa enn det man vanligvis får i slike romantiske eventyr, og er en perfekt heltinne for alle unge piker.

En lett film å følge, men også en lett film å like. Filmen inneholder litt drama, litt romantikk, litt humor og litt action servert med positiv stemning og med lykkelig slutt. Sleng på fine kostymer og fin innpakning og dette er perfekt underholdning for alle romantiske par med forkjærlighet for fantasifilmer.

The Running Man (1987)

2011-12-17T13:05:00.000+01:00

Vi befinner oss i en ikke så alt for fjern fremtid i slutten av 2010-tallet. Verdensøkonomien har falt i grus så regjeringen må kontrollere befolkningen via TV. Enten ved å benytte seg av sensurerte nyheter eller ved å hjerneløse realityprogrammer og pengeshows.

I denne tiden møter vi politimannen Ben Richards (Arnold Schwarzenegger) som nekter å skyte på sivile fra et helikopter så han blir sendt til fengsel av regjeringen og han får skylden for drapene. Etter lengre tid i fengsel så klarer han å rømme derfra sammen med William Laughlin (Yaphet Kotto) og Harold Weiss (Marvin J. McIntyre) og Ben prøver å oppsøke sin bror.

I stedet finner han en vakker latinodame, Amber Mendez (Maria Conchita Alonso), som han blander inn i planene om å rømme landet. Men, på flyplassen så forråder hun han og Ben havner igjen i regjeringens grep.

Han får derimot en alternativ sjanse ved å bli tvungen deltaker i TV programmet "Running Man", et program der kriminelle kan få sin frihet hvis de overlever et slags gladiatorspill der de blir angrep av ulike krigere med sine egne særpreg. Det hele handler om å bli drept eller å drepe.

Det hele styres av den onde TV verten Damon Killian (Richard Dawson, en veteran innen gameshow-TV i USA) som klarer å få lurt Ben inn i programmet sammen med sine to venner som rømte med han fra fengselet og Amber som har oppdaget sannhet om det samfunnet hun lever i.

Bak dem kommer drapsmaskinene Subzero (Professor Toru Tanaka), Buzzsaw (Gus Rethwisch), Dynamo (Erland van Lidth), Fireball (Jim Brown) med Captain Freedom (Jesse Ventura) som en slags joker i TV programmet som 'dreper' Ben. Basert på en roman av: Richard Bachman (alias Stephen King). Regi: Paul Michael Glaser.

En film det er viktig å se for hva vi får og ikke hva man forventer seg. Det er nemlig ingen typisk Arnold Schwarzenegger film fordi filmen er på langt nær så voldsom som man skulle tro, men i stedet er dette en satire på amerikansk TV titting og samfunn.

Det er en haug med interne spøker i filmen der TV verten faktisk spilles av en av USAs mest kjente programledere og flere av menneskejegerne spilles av kjente wrestlingansikter. Hele konseptet ligner forresten som en syk utgave av "American Gladiators", et program som dukket opp på 90-tallet i USA (men uten drap da, men med knockout-system).

Historien i seg er basert på en King-bok som forfatteren selv skrev på 3 dager, men mangler forfatterens deprimerende atmosfæriske slutt og ender mer positivt. Det funker mest fordi det er en Arnie-film, men ved filmens slutt så finnes det noen ubesvarte spørsmål om hva som skjer med våre helter etter at TV-programmet er lagt ned siden det fortsatt eksisterer en korrupt regjering i bakgrunnen.

Actionsekvensene er best de første minuttene i filmen mens den blir mer komisk utover. Filmen koser seg også i 80-talls dansesekvenser (koreografert av vår alles kjære Paula Abdul) og musikk uten at det tar vekk filmens sjarm og satiriske innhold.

Egentlig en undervurdert liten Arnie-film dette.

Boston Legal (2004-08)

2011-12-13T20:12:00.000+01:00

Alan Shore (James Spader) er en advokat som fråtser seg med de etiske tvilsomme sakene som ingen andre advokater vil ta på. Han ses på som en advokat som kan fortsette arven til den like tvilsomme Denny Crane (William Shatner) som har blitt en legende ved å ta slike saker, og aldri tape dem. Han er også bitt av kugalskap og startet å miste minnet. Alan er en advokat av den sorten Denny var, og de to kommer snart veldig godt overens.

De andre advokatene i firmaet misliker metodene og vennskapet mellom Shore og Crane, spesielt Brad Chase (Mark Valley) hater Shore som han ser på som en rival, men senere får de to vennene også problemer med en av firmaets sjefer, Paul Lewiston (Rene Auberjonois). Teamet er også gedigne jentefuter og har sex med alt som er feminint og ingen i advokattemaet er helt trygge (og har en tendens til å miste jobben etter at gutta er ferdig med dem) som Denise Bauer (Julie Bowen), Sally Heep (Lake Bell), Katie Lloyd (Tara Summers), Lori Colson (Monica Potter) og Tara Wilson (Rhona Mitra). Kun ex-dama til Crane, Shirley Schmidt (Candice Bergen), har styrke til å holde unna sexpresset på jobben. Ellers kryr det av eksentriske karakterer i serien som alle virker som har en sær liten defekt i hodet slik som Jerry Espenson (Christian Clemenson) og Clarence (Gary Anthony Williams). Skapt av: David E. Kelley

På langt nær noen grensesprengende serie men med nok humor til at den fenger. William Shatner beviste en gang for alle at han er en dyktig skuespiller med mye selvironi (der han spiller en karakter som lett kunne blitt sammenlignet med hans status som skuespillerlegende som ingen tar seriøst) og humoristisk timing. James Spader er perfekt som selvopptatt jentefut. Disse blandes med gode skuespillere rundt seg som alle gjør det meste ut av serien. Gjesteskuespillerne er også ofte sterke interessante navn.

Rettsaksdramaet er derimot det minst interessante i serien siden der kommer David E. Kelley bare med sine samfunnsdebatter og moralske pekefinger. Dessuten er det ikke spesielt morsomt når advokatene er så overlegent gode og vinner alltid selv om de har noen morsomme taler noen ganger. Det artigste er det som skjer før og etter jobb, og humoren mellom karakterene. Serien hadde også en tilfredsstillende slutt og ble avsluttet etter 5 år og 101 episoder.

I Spit On Your Grave (2010)

2011-12-13T04:34:00.000+01:00

Jennifer Hills (Sarah Butler) har tatt seg en tur til landet for å skrive sin siste roman i ro og mak. Men det viser seg snart at stedet hun kommer til har en rekke unge menn som sikler på rumpa hennes så de bestemmer seg for å gi henne et uønsket besøk. Når hun ikke imøtekommer mennenes krav så begynner de å vurdere å voldta henne og hjelpe den mentalt handikappede Matthew (Chad Lindberg) til å miste jomfrudommen sin.

Jennifer får merke at en spinkel ung kvinne ikke kan stå i mot overmakten, men hun klarer til slutt å rømme. Hun håper på hjelp når hun møter stedets sheriff, men han vil bare være med på moroa. Den unge kvinnen blir voldtatt gang på gang. Hun planlegges så drept for at man skal skjule hendelsene, men innen noen klarer å begå mord kaster hun seg utenfor en stor bro. Hun dukker ikke opp igjen fra den kalde elven og det mistenkes at hun er nå død. Men, Jennifer har en hevn planlagt som kan bare ende i en ting: døden. Regi: Steven R. Monroe.

En røffere, hardere og blekere versjon av originalen nyter av at man har finpusset manuset med små justeringer som gjør at historien henger bedre sammen, men filmen inneholder også mye mer detaljerte groteske drap når Jennifer tar hevn på sine voldtektsmenn. En av dem får øyelokkene hengt opp med fiskekroker, en annen blir tvunget å spise sine egne testikler og en får bokstavlig talt kjørt ei hagle opp i anus. Virkelig torturporno-inspirerte drapssekvenser som tydelig har tatt sin inspirasjon fra "Saw" suksessfilmene der det er viktig å vise alle drap i 'herlig' detalj.

"I spit on your Grave" anno 2010 benytter seg også av voldtekten av Jennifer Hills til å gi en mer detaljert og voldsom scene der man benytter sjansen til å filme Sarah Butlers nakne kropp fra ulike vinkler. Hadde en nyinnspilling bare trengt å være mer blodig og ekkel enn den forrige så hadde denne nyinnspillingen lett slått originalen.

Det man derimot har glemt fullstendig at det hjelper lite å prøve å lage en rå og blodig film hvis man ikke helt klarer å få poenget frem i karakterene og filmen. Det har sikkert noe med at det er ondt med voldtekt og mennene fortjener å dø, men filmen klarer ikke å få dette budskap tydelig frem og når Jennifer starter sin hevn så bryr jeg meg ikke det spor om hennes motiver. Originalen ser ut som et mesterverk sammenlignet med denne her.

The Heavy (2010)

2011-12-12T20:23:00.000+01:00

Mitchell 'Boots' Mason (Gary Stretch) er en bitter mann. Han har sittet i fengsel for mordet på sin hustrus elsker, og mens han var fengslet så døde både hustruen og hans datter i en grusom ulykke. Men, det er ikke elskeren han har forbannet på, men broren, Christian (Adrian Paul), som vitnet mot han i rettsaken som følgte.

Mitchell jobber nå for mafiabossen Anawalt (Stephen Rea) som torpedo og gjør jobben iskaldt. Når foreldrene (Christopher Lee og Jean Marsh) ber Mitchell om å hjelpe broren med å donere sine organer siden Christian er døende så nekter han. Istedet aksepterer han å ta livet av sin egen bror når Anawalt gir ordre om å snikmyrde han under en viktig tale.

Samtidig blir den korrupte politimannen Dunn (Vinnie Jones) innleid av Christian for å drepe Mitchell siden Christian mistenker at den største trusselen mot sitt liv er broren. Claire (Shannyn Sossamon) vikles tilfeldigvis midt opp i Mitchells drapsplaner. Regi: Marcus Warren.

Her har man prøvd å lage et emosjonelt drama ut av det som egentlig er et veldig forutsigbart actionfilmplot. Det er bare at man ikke bør prøve lage et drama når man ikke har spesielt stor lyst til å investere tid i hovedpersonen og denne karakteren spilles av en lite god skuespiller som mangler sjarm og god skuespillerteknikk. Man burde dermed bare ha tatt ut våpene og skutt litt mer rundt seg så man slapp å tenke på det.

Han er dog ikke alene om å være dårlig. Shannyn Sossamon fortsetter med å bevise at hun ikke er en spesielt talentfull skuespillerinne og Vinnie Jones gjør en typisk skurkerolle uten å brilijere noe særlig. De andre skuespillerne er talentfulle men har egentlig for små roller til å kunne gjøre noe særlig ut av situasjonen.

Filmen er ikke den verste jeg har sett, men burde vært finpusset noen ganger til for å bli noe mer enn ordinær gangsterfilm i fin innpakning.

Adventures of Chatran / Koneko Monogatari (1986)

2011-12-12T16:04:00.000+01:00

Katten Chatran og hunden Poosky er bestevenner på en bondegård og lever det søte liv helt inntil Chatran klarer å havne i en pappboks som driver nedover en stri elv. Chatran har forsvunnet og Poosky bestemmer seg for å lete etter sin venn. Samtidig opplever Chatran verden med nye øyne. Han må skaffe seg mat på ny måte og oppdager en bjørneunge som er på jakt etter han og opplever også at det kan være godt å ha ni liv noen ganger. Regi: Masanori Hata.

En utsøkt familiefilm med ekte dyr i naturlige omgivelser uten replikker men mye naturfoto. En av de bedre familiefilmene der ute og man har ikke sjel om man ikke liker denne søte filmen. Det eneste som trekker ned filmen er behovet regissøren har med å gjøre filmen dypere enn nødvendig med litt diktopplesning og litt for mye fortellerstemme. Det er egentlig helt unødvendig siden filmen er best når bare kameraet filmer handlingen som utløper seg på skjermen.

Det tok 4 år for å få dyrene til å oppføre seg som regissøren ønsket så det er ingen lett film å ha utført dette. Faktisk litt av en prestasjon.

Fritt Vilt III (2010)

2011-12-12T02:26:00.000+01:00

En oppfølger som man egentlig ikke ba om, men hvis planen var en trilogi så var det vel greit nok tenkte jeg og bestemte meg for å til slutt se det tredje kapittelet i sagaen som vissnok skulle fortelle litt mer om bakgrunnen til den iskalde morderen, Geir Olav, som har drept så mange mennesker i de to første "Fritt Vilt"-filmene.

Handlingen starter i 1976 på Jotunheimen. Stehøe fjellhotell sliter økonomisk og far til Geir Olav (Hallvard Holmen) hater sin sønn som han hevder ikke er hans så han bestemmer seg for å holde han innesperret nede i hotellets kjeller. Men han rømmer og erklært savnet og muligens drept av et snøras. Det tar derimot ikke lange tiden før Ragnar har drept begge sine foreldre.

Så hopper man frem til 80-tallet. Frittalende ungdommer skal gå fjelltur (som i den første filmen bare at når er det sommer) og oppdager ganske kort tid etterpå at det er noen som jakter på dem med ulike våpen. Geir Olav (Endre Hellestveit) har startet sin drapsorgie etter å ha fått inspirasjon fra en gal fjellmann som liker å drepe katter, og har en bror som er politimann. Kan ungdommene overleve den fryktelige menneskejakten? Regi: Mikkel Brænne Sandemose.

Hva i huleste er denne filmen oppfølger til? Ser man bort i fra de første ti minuttene så føles dette mer som en oppfølger til "Rovdyr" fordi både stilmessig og handlingsmessig så virker alt som det. Det eneste man mangler er den filmens brutale drap men regissøren innfrir ikke en gang der fordi han har laget noen av de mer tafatte og uengasjerende drapssekvenser som er satt på film.

Alt ser dessuten ut som en billig fjernsynsfilm fra 80-tallet der man ikke makter å bygge opp noe spenning med filmen, og man bryr seg ikke om karakterene fordi de har ingen sammenheng med de to første filmene som gjør til at de fenger. Når de også mangler personlighet og gode skuespillere til å spille dem så blir dette en helt unødvendig opplevelse for min sjel og jeg er temmelig sikker på at dette er dødsstøtet til filmserien uansett om man nå hadde planlagt videre filmer i denne sagaen.

One Missed Call (2008)

2011-12-11T05:40:00.000+01:00

Originale japanske "One Missed Call" prøvde å skremme folk til å bruke mindre mobiltelefon, noe som jeg likte siden det er ofte man blir irritert av folks avhengighet til denne duppedingsen, men for å være ærlig den var ingen stor film utover det. Men siden den var populær nok i hjemlandet til å lage flere oppfølgere (samt en TV-serie) så var det vel ikke rart at Hollywood ville prøve seg også. Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk.

Konseptet er det samme som i originalen. Beth Raymond (Shannyn Sossamon) er i sjokk. Først dør venninnen Shelley Baum (Meagon Good) og katten hennes i en gullfiskdam deretter Leann Cole (Azura Skye) foran et hurtiggående tog. Ofrene har alle en rød liten ball i munnen og de ble oppringt på mobiltelefonen der deres siste sekunder før dødsøyeblikket ble avspilt på voicemailen mens de hørte på. Detektiv Jack Andrews (Edward Burns) tror på Beth siden hans søster også ble funnet død på en bisarr måte, men de har tidspress fordi Beth har også fått sitt eget dødsbudskap på mobilen. Regi: Eric Valette.

Det lover aldri bra når jeg begynner å gjøre andre ting enn å se på filmen fordi et sterkere bevis på at jeg er uinteressert finnes vel ikke? Jeg vet ikke om det har med at Shannyn er stiv og ikke en gang prøver å gjøre en god hovedrolle eller om det er at regien er helt uinspirert. I hvertfall så er dette en drittfilm som ikke fortjener å bli spilt i bakgrunnen på TV en gang. Effektene er forresten patetisk dårlige med en dataanimert baby som høydepunktet. Hadde man ikke en gang råd med et ekte barn?

Spartacus: Gods of the Arena (2011)

2011-12-11T03:35:00.000+01:00

Serie som ble produsert som følge av at Andy Whitfield (Spartacus) ble diagonisert med en livstruende krefttype (som senere tok livet av han), men som faktisk gir sårt trengt bakgrunnshistorie til karakter i fra "Blood & Sand" samt introduserer nye figurer til senere "Spartacus" avsnitt.

I "Gods of the Arena" starter vi i det tidspunkt vår antihelt Batiatus (John Hannah) er blitt drept, men i hans dødsøyeblikk så minnes han øyeblikkene som førte til at hans undergang og død før han fikk slaven Spartacus inn i sin gladiatorstall og hans reise til suksess og hvordan hans vennskap til Solonius (Craig Walsh-Wrightson) surnet. Vi får også vite hva som førte til at Lucretia (Lucy Lawless) ble til en iskald manipulerende kone som brukte slavene sine kun for å få sin ektemann opp i det politiske systemet.

Vi følger også en annen type helt i gladiator-ringen, Gannicus (Dustin Clare), en fantastisk kriger som er mer interessert i kvinner og nytelse enn i kampene siden han ofte møter lett konkurranse. Gannicus er allerede den beste krigeren til Batiatus, men vi skal også få de første stegene til Crixus (Manu Bennett) som skal bli hans etterfølger.

Ellers blir det hyggelig gjensyn med fjes fra "Blood & Sand" og spesielt Oenomaus' (Peter Mensah) og Ashurs (Nick Tarabay) historier blir utdypet. Andre er bare skjermpynt som Naevia (Lesley-Ann Brandt) siden hun rett og slett ikke har mulighet til å bevege seg langt med sin karakter i denne serien og Barca (Antonio Te Maioha) kunne kanskje blitt brukt litt mer.

Vi blir også introdusert til nye karakterer men siden de fleste av disse ikke ble nevnt med et ord tidligere så vet man at det venter onde skjebner for dem. Det mest interessante er hva forfatterne har planlagt for dem.

Både Batiatus' far Titus (Jeffrey Thomas), Oenomanus' hustru Melitta (Marisa Ramirez), den gamle Doctore (Temuera Morrison), erkefienden Tulius (Stephen Lovatt) og Lucretias bestevenninne Gaia (Bill Murray's datter Jaime Murray) er alle interessante figurer, men man investerer ikke mye følelse for dem siden man vet at de ikke har stor sjanse til å klare seg igjennom denne korte miniserien.

Det beste med denne forløper-serien er at de gir videre bakgrunn til det som var "Blood & Sand"s beste karakter og som beviser at serien største tap kanskje ikke var Whitfield, men John Hannah som den utspekulerte og maktsyke Batiatus. Han dominerte i "Blood & Sand" og også her.

Spørsmålet er kanskje mer interessant om serien kan klare å overleve uten hans magnetiske rolleopptreden selv om en liten trøst er at Lucy Lawless vil vende tilbake i sagaens neste kapittel "Vengeance" og hun er garantert hevnlysten nå som mannen hennes er død.

Ellers voltrer serien seg med glitrende koreograferte kampscener der skuespillernes fysiske kondisjon virkelig viser seg i gode stunts. Man voltrer seg fortsatt i groteske men glitrende voldssekvenser av blod også og jeg kan garantere at episodens siste drap er noe av de sjukeste som har blitt vist på TV og kunne lett passert å vært til en zombiefilm.

Jeg nyter en god porsjon nakenhet fra kvinnene videre i denne historien også, og alle de nyeste tilskuddene i serien får lov til å vise sine edle fordeler (og litt til) noe som aldri er en svakhet for et mannehjerte og andre edler deler (ha ha ha!). Dette kombineres fortsatt med bisarr sex og historier som blander fryd med sjokk (og avsky).

At man fortsatt har behov for å benytte seg av de dataanimerte blodeffekter er denne seriens svakhet. Det tiltrakk seg sikkert seere til å begynne med, men nå har det begynt å bli kjedsomt og hvor mange ganger er det nødvendig å se noen bli drept og man ser hele bakgrunnen farges rød egentlig? Dessuten så er det vel en myte at gladiatorer gikk i ringen og ble drept hele tiden. Det var ikke bra for forretningene. Oftest var det kun oppvisningskamper som nåtidens "wrestlingkamper" på TV, men pytt sann. Det hadde jo ikke vært så spennende og artig hadde det vel?

Ellers er det bare å kose seg med denne såpeoperaen for mannfolk. Den leverer en bakgrunnshistorie og er betydelig bedre første episode enn det "Blood & Sand" gav. Faktisk er det nesten en fordel om man starter med denne her. Det er en mer glitrende introduksjon til "Spartacus"-sagaen.

The Manitou (1978)

2011-12-08T19:15:00.000+01:00

Karen Tandy (Susan Strasberg) har en merkelig utvekst på kroppen som har vokst enormt bare på tre dager og hun går til legene for å få hjelp. Doktorene står derimot maktesløse og de mistenker at utveksten faktisk inneholder et foster.

Tarotkortleseren Harry Erskine (Tony Curtis) blir spurt om hjelp fra Karen, men han bortforklarer tarotkortene når de starter å vise "døden" til henne. Han blir derimot temmelig bekymret når Karen starter å snakke et merkelig språk mens hun overnatter hos han og det blir ikke bedre når en gammel klient (Ann Sothern) også snakker på samme merkelige språk, flyter i himmelen og begår selvmord foran øynene på han.

Når også operasjonen på Karen mislykkes fordi en av kirugene prøver å ødelegge hendene sine med en skapell bestemmer Harry seg for å be om hjelp fra spåkonen, Amelia Crusoe, som lærte han opp.

De oppdager en skummel manifestasjon av en innfødt amerikaner så en ekspert på mektige medisinmenn, Dr. Snow (Burgess Meredith) tror at det er en ånd som er ute etter hevn.

Erskine bestemmer seg dermed å få hjelp fra en annen medisinmann, John Singing Rock (Michael Ansara), for å hjelpe Karen og stoppe den onde medisinmannens ånd. Basert på Graham Masterstons roman med samme navn. Regi: William Girdler.

Absolutt ikke så ille en grøsser som mange kritikere vil ha det til fordi filmen har absolutt et interessant konsept som gjør til at dette kunne lett blitt et godt alternativ til "The Exorcist" der demonen ikke er av den katolske kirke, men fra den amerikanske kultur.

Til en viss grad så funker filmen lenge selv om den kan beskrives mest som en lett grøsser med visse humoristiske (men sjarmerende) innspill fra Tony Curtis som svindlende kortleser en stund. Historien er passe bisarr til at jeg er interessert i å finne ut hva som forårsaker utveksten til Karen og helt frem til "fødselen" til medisinmannen så er dette en tradisjonell grøsser der man bygger opp handlingen og bruker tid på å skape en viss stemning.

Slutten derimot innfrir ikke. Først gjør medisinmannens onde ånd om hele sykehusetasjen til et vinterland (uten at det er noen forklaring på hvorfor!) for så å manifistere illusjoner som gjør at våre karakterer tror de er i universet. Deretter får vi en siste kamp mellom ond demon og elektrisitet (vår tids 'gode' ånd). Elektrisitetens gode ond bruker Karen for å ta opp kampen med demonen og deretter skytes det elektroballer på hverandre. Det høres vilt, teit og usannsynlig ut og jeg må innrømme at det er det også. Selv de mest tilgivende av filmtittere (som meg!) må innrømme at de siste sekvensene i filmen knekker dens seriøsitet og gjør filmen utfrivillig morsom og temmelig absurd.

Det er egentlig synd fordi i blant effekt-tullballet og en små-ekkel fødselssekvens (må ikke glemme den!) der medisinmannen kommer ut av ryggen på Karen så venter det en bedre Manitou-film i skyggene. Kanskje en av de filmene dette som faktisk hadde trengt en nyinnspilling med bedre og mørkere realisme?

Denne her forblir nærmere en komedie enn en grøsser, men som nevnt den er interessant kuriositet.

Red Heat (1988)

2011-12-08T00:06:00.000+01:00

Ivan Danko (Arnold Schwarzenegger) klarer nesten å knekke en mafiaring inne i et trenings/spa-senter for nakne sovjetiske kvinner og menn med fine former, men en av skurkene slipper unna. Det er den onde narkobossen Viktor Rostavili (Ed O'Ross) som rømmer til USA men ikke før han har drept en god kollega av Ivan så det er en selvfølge at Ivan følger etter siden han har personlig interesse i skurken.

Han blir partner med Art Ridzik (James Belushi), en kjeftesmelle av en politimann men som er god med pistolen. De to får derimot et anstrengt samarbeid siden Ivan har en utradisjonell måte ved å legge igjen mest mulig døde kropper etter seg. En bihistorie om en rødfarget nøkkel tar kjedsomt lang tid innen man finner ut hvor den skal hen.

Ellers dukker Gina Gershon opp som Viktors amerikanske kone som egentlig ikke vil være med på actionmoroa, men ender opp død på likhuset. Brion James har en minirolle som skurk som blir avhørt og får fingrene knekket av Arnie. Laurence Fishbourne spiller den irriterende papirflytteren som prøver å låse fast de to partnerne på kontoret. Regi: Walter Hill.

For å si det rett ut så er det ikke som en Arnold Schwarzenegger actionfilm som den skuffer. Vår actionhelt er faktisk ganske troverdig som østeuropeer og leverer flott action, spesielt i sin introduksjonsscene på et spa og en glitrende scene der han tilsynelatende river av et bein på en skurk. Det er lett å like den naive og primitive typen av action som vi hadde på 80-tallet og som ble så lenge borte fra oss etter alle dataeffektene kom til filmen (men kom tilbake med Sylvester Stallones retrobølge som startet med "Rocky Balboa", "Rambo" og senest "The Expendables").

Det er derimot James Belushi som partneren og filmens anstrengte humor som skuffer. Det funker ikke og gjør at amerikanerne virker tåpelige for å være helt ærlig. Skurken er temmelig kjedelig og stivt spilt noe også resten av skuespillerne egentlig er.

Skuespillermessig er det faktisk bare Arnie og Gina Gershon som slipper unna og kanskje den fyren som kler seg ut som en sykepleier og som klarer lure Belushi med sin 'søte' bak. Den sistnevnte har en veldig tradisjonell og typisk stereotypisk rolle, men hun klarer faktisk å gjøre den minnesverdig allikevel i de få scenene hun har, og nei det har ingenting med hennes introduksjon på et aerobics-senter å gjøre.

Around the World in 80 Days (1989)

2011-12-07T17:49:00.000+01:00

Vårt vert (Michael Palin) bestemmer seg for å prøve å gjennomføre en reise rundt Jorden (uten fly!) på samme måte som Jules Verne's helt Philleas Fogg på 80 dager. Han oppdager at dette var vanskeligere enn han opprinnelig hadde trodd.

Jeg liker reisedokumentarer og Michael Palin er en god vert, men denne produksjonen misser de interessante severdighetene, natur og overraskelsene siden Palin må haste seg fra et sted til et annet for å rekke båter og tog for å klare sitt oppdrag. Dermed blir det meste beskrivelser av terminaler, tog og båter han er på og ikke så mye annet. I dag er også noen av hans betraktninger foreldet. Ingen dårlig dokumentar på noen måte, men sammenlignet med mye annet så blir denne middelnådig (også sammenlignet med hans andre verk senere!).

Predators (2010)

2011-12-06T21:17:00.000+01:00

En haug med mennesker faller ned fra himmelen og lander på jorden (ved hjelp av fallskjerm, heldigvis!) der de oppdager at de blir jaget på av onde romvesner. De uheldige er leiesoldaten Royce (Adrien Brody), militær snikskyttersken Isabelle (Alice Braga), russiske soldaten Nikolai (Oleg Taktarov), kriminelle Stans (Walton Goggins), geriljasoldaten Mombasa (Mahershalalhashabaz Ali), narkoherren Cuchillo (Danny Trejo), yakuzamedlemmet Hanzo (Louis Ozawa Changchien) og Edwin (Topher Grace), en vitenskapsmann.

De dør som fluer men oppdager snart Noland (Laurence Fishburne), en av de få som har overlevd over lengre tid på planeten, men han er ikke akkurat samarbeidsvillig. Spørsmålet er egentlig om menneskene klarer å samarbeide eller drepe hverandre før Predatorene gjør det. Regi: Nimród Antal.

Ser man bort i fra at man har satt handlingen til en utenomjordisk planet så ligner denne fryktelig på den første filmen i stil og handling siden man samler en knippe elitesoldater i en jungel. Det eneste store forskjellen er at denne gangen er det flere ulike og farlige Predators som jakter på våre mennesker, og at menneskene klarer å knerte noen flere romvesenskalper. Det er bare synd at det er temmelig uoppfinnsomt gjort fordi den har ørlitegrann underholdningsverdi om ikke noe annet men man burde klart å utnyttet potensialet til denne filmen litt bedre.

Det hadde nok også hjulpet om karakterene hadde vært litt mer interessante, men de er faktisk enda mer klisjeaktig og stereotypsk enn de var i de to første filmene. Dermed blir filmen også ganske så kjedelig under de mer dramatiske scenene når vi blir 'kjent' med karakterene og enkelte vendinger i filmen er forutsigbar som fanken. Hva tror du forresten er motivet bak Topher Graces karakter?

Filmen skal allikevel få litt skryt fordi den både klarer å være en oppfølger men også en slags nyinnspilling for de som ikke har sett de første filmene og leverer i det minste den action som den skal gjøre.

Alice in Wonderland (1915)

2011-12-06T15:48:00.000+01:00

Den velkjente historien om Alice (Viola Savoy) som havner ned i et hull etter å ha fulgt etter en kanin (som i denne versjonen inviterer henne ned - den eneste store endringen fra boken) og opplever en rekke møter med merkelige skapninger i et vidunderlig eventyrland. Regi: W.W. Young.

En av de mange utallige versjonene av denne klassiske barnefortellingen, men som allikevel er interessant siden den var en av de første filmproduksjonene av sitt slag selv om det allerede hadde vært versjoner i 1903 og 1910. Dette er dog ikke noen spesiell minnesverdig produksjon men den holder seg så tro til boken som det er mulig med de effekter og teknikk som den hadde for sin tid.

Filmen har dog mistet deler av filmrullen sin og sekvensen der Alice krymper og vokser for å komme igjennom en liten dør til Wonderland og hennes møte med den Gale Hattemakeren finnes ikke lengre og er borte for alltid. Produksjonen blir derfor kun for de største filmfans og tilhengere av stumfilm siden den er temmelig primitiv og enkel i natur og fordi den savner de nevnte scener og for meg personlig blir dette kun et interessant studie men ingenting minnesverdig.

Cowboys & Aliens (2011)

2011-12-06T01:05:00.000+01:00

En mann (Daniel Craig) våkner opp i ørkenen uten minne og med et mystisk armbånd rundt armen. Året er 1873.

Han vandrer inn i byen Absolution der han får et merkelig magesår sydd av den lokale presten Meacham (Clancy Brown). Han oppdager derimot snart at byen styres av den harde (og veldig gretne) Woodrow Dolarhyde (Harrison Ford) og hans forfyllede sønn, Percy (Paul Dano).

Snart oppdager derimot innbyggerne at de har noen helt andre å frykte når de angripes fra himmelen av mystiske maskiner som tar med seg flere av dem mens de sprenger hus og bakke rundt seg. Dermed starter en vanskelig allianse mellom Dolarhyde og mannen som viser seg å ha en kriminell bakgrunn som både raner og som morder når de to sammen med en haug andre innbyggere i fra byen bestemmer seg for å jage romvesener.

Den mystiske Ella Swenson (Olivia Wilde) vet derimot litt mer enn de andre om hva de er på vei til å møte. Basert på Scott Michael Rosenbergs tegneserie med samme navn. Regi: Jon Favreau.

Tilfredstillende sommerfilm med en sterk ide der man mikser et par sjangre sammen, men med en ellers nokså uoppfinnsom historie som følger en ganske strak retning. Det er derfor hyggelig å se at man omfavner både western og sciencefiction sjangeren så voldsomt at man faktisk blir sittende å smile litt av de typiske klisjeene som slenges til oss på filmen som en slags hyllest til en gammel glemt tid.

Det er dessuten artig å se Harrison Ford i en litt mindre helteaktig rolle enn vanlig, men det har vel noe med mannens alder å gjøre antar jeg, men han gjør en av sine bedre roller i senere tid og er en fin kombinasjon med Daniel Craigs mer kjølige helt.

Effektmessig er dette solide greier, men det hadde jeg vel regnet med når Spielberg er en av produsentene bak, men det er dog lett å se at man har tatt stor inspirasjon fra "Predator" og "Alien"-filmene men gjort dem litt mer kommersielle selv om det er et par ganske så voldsomme øyeblikk som faktisk lett kunne ha vært i de nevnte filmene.

Det er egentlig ikke så mye negativt med filmen annet enn at man sitter å føler at man har sett den der slutten på filmen før i en eller annen glemt film (eller to!) og at den dessuten burde ha vart litt kortere.

Et ekstra pluss dog for å slenge inn Clancy Brown i filmen som en sympatisk prest og Sam Rockwell som en bartender med dårlig skyteevne.

The Legend of Zorro (2005)

2011-12-05T19:31:00.000+01:00

Det er hardt å være Diego de la Vega alias Zorro (Antonio Banderas) for tiden. Hans kone, Elena (Catherine Zeta-Jones) forlater han fordi han ikke klarer å slutte å være en helt og hans sønn, Joaquin (Adrian Alonso) er en snørrvalp som ikke hører på faren sin, men synes Zorro er helt super (sukk! disse dobbeltidentitene).

Diego drikker seg ofte full og når han ser sin kone med den tidligere flammen, Armand (Rufus Sewell), så bestemmer han seg for å ta opp kampen. Det han ikke vet er at ekskona faktisk er vervet inn som spion av noen mistenkelige agenter (en av dem spilt av Michael Emerson i utroverdig skjeggforkledning!) og at de begge har kommet over et plot der Armand planlegger å sprenge en drøss med meksikanere i luften som ønsker å få California inn i de forente amerikanske stater. Regi: Martin Campbell.

Her har man feilet forferdelig og omgjort hele legenden til en komiker og gjort en snørrvalp til en større superhelt enn han selv. Dette er en fryktelig skuffende oppfølger som kun i sluttminuttene og den første scenen ligner bittelitt på det som ble etablert i den første filmen og det hele føles som en parodi eventuelt en veldig svak familiefilm.

Jeg får dessuten en følelse av at Catherine Zeta-Jones startet å krangle med produsentene om å få en større rolle for å delta i denne oppfølgeren. Dermed ender hun opp med å bli en irriterende kjerring som setter kjepper i hjulene på vår helt og plutselig ikke forstår hans agenda og vil ha han for seg selv. Hvor ble det av Elena som elsket Zorro nesten mer enn Diego?

Dessuten klarer jeg ikke helt å forstå selve grunnen til at hun velger å ikke informere sin mann (i det minste i det skjule) om hva som har skjedd. Hun har jo en due som hun sender beskjeder med så veldig vanskelig hadde det sikkert ikke vært, spesielt siden hun tydeligvis ikke er fange noe sted. Eller er det noe jeg har misforstått?

Actionsekvensene er ikke spesielt interessante med en dataanimert hest som hopper ned på et togtak som kanskje en av mer usannsynlige sekvensene som har vært i en film. Skurken er totalt uinteressant men er bare en av helheten (ja alle gjør slett arbeid her!) og manuset forutsigbart. Filmen kan allikevel være interessant for de yngst til sinns og småunger, men de som hadde håpet på en mer episk actionfilm i stil med den første filmen bør unngå denne her.

Terminator: Salvation (2009)

2011-12-04T12:06:00.000+01:00

Likefør Skynet tok over verden så besøkte vitenskapskvinnen Serena Kogan (Helena Bonham Carter) den dødsdømte Marcus Wright (Sam Worthington) i fengsel der han ble overbevist om å donere sin kropp til forskning.

Vi flytter oss frem i tid til år 2018 der vi følger motstandslederen John Connor (Christian Bale) og hans menn i et angrep på en Skynet fabrikk der de oppdager at den nye modellen T-800 er under planlegging. I denne fabrikken dukker også Marcus opp helt uten forklaring. Hva gjør han her? Hvorfor har han ingen hukommelse?

Marcus blir heldigvis venn med en ung Kyle Reese (Anton Yelchin) og småjenta Star (Jadagrace) som lærer han hvordan han skal unngå de dødelige maskinene.

Samtidig har John store problemer med de gjenstående militære lederne (inkludert Michael Ironside) som ikke aksepterer han som leder og er lokalisert i en ubåt. De er oppdaget et unikt signal som kan slå av maskinene så John bestemmer seg for å teste det.

Så blir Kyle fanget av Skynet, noe som kan true menneskenes eksistens siden det er han som senere vil bli Johns far og uten Kyle blir det ingen motstandsleder. Marcus har et ønske om å redde Kyle fra den sikre død og får hjelp fra Blair Williams (Moon Bloodgood), en jagerflypilot, underveis.

Men når hun tar han med til John Connor så kommer sannheten om Marcus frem - og for de som ikke allerede har forstått det (som bør være ytterst få) så er han en Terminator. Regi: McG.

Nonstop action er tilfredsstillende fordi den endelig begir oss inn i det universet vi bare har fått små smakebiter av i de tre første filmene. Den foregår like før T-800 kommer ut på markedet så at Arnie ikke er med i filmen (forruten en bodydouble med ansiktet manipulert til å se ut som han) er dermed fornuftig og at man istedet kun ser T-800 som en mekanisk skapning.

Bale er den beste John Connor i sagaen så langt. Endelig får vi se motstandslederen i action og Sam Worthington gjør en solid jobb som misforstått helt. Men det er ikke for skuespillet denne filmen eksisterer og den hopper fra en actionsekvens til den andre og leverer noen flotte roboteffekter og eksplosjoner. Filmen er et solid hopp tilbake til mer tilfredsstillende action enn det den tredje klarte å levere i hvertfall.

Filmen føles likevel som en slags innledning til et siste og definitivt kapittel men det vi får er i mine øyne en solid underholdende 4.film.

Terminator 3: Rise of the Machines (2003)

2011-12-04T11:40:00.000+01:00

John Connor (Nick Stahl) er nå i tidlig 20-årene og psykologisk ustabil. Hans mor er død og selv er han hjemsøkt av tankene om å bli en frihetskjemper og leder så han putter kroppen full av tabletter. Han lever som en hjemløs slik at ingen Terminator kan jakte han ned, men en dag så kommer det en ny fra fremtiden allikevel.

Den nyeste Terminatoren er T-X (Kristianna Loken) som Skynet har sendt for å drepe både Connor og hans nærmeste hjelpere i fremtiden. Det er derfor opp til nok en T-800 (Arnold Schwarzenegger) å beskytte han og hans fremtidige kone, Kate Brewster (Claire Danes).

Kates far derimot er ansvarlig for at Skynet endelig infiltrerer de militære systemene i vår tid og endelig kan starte sitt angrep på menneskene. Regi: Jonathan Mostow.

Ikke så ille dette her, men problemet er at historien er omtrent en ren kopi av "T2" men med mer komikk og en mer deprimerende slutt. Arnie leverer som vanlig (selv om denne Terminatoren virker som den har overlevd ildbadet fra film nr. 2 og plutselig har returnert via en tidsreise) men Kristianna Loken ser mer ut som en drittsur russisk fotomodell og både Stahl og Danes er kjedelig ordinære i sine roller.

Actionsekvensene er også for ordinære sammenlignet med oppfinnsomheten fra de to første filmene, men det er noen flotte roboteffekter i filmen og sminken er fremragende.

Hadde det vært en hvilken som helst annen film så hadde den vært solid, men som en Terminator-film vil den bli stående som lovende men skuffende.

And God Created Woman (1988)

2011-12-04T09:10:00.000+01:00

Fengselsfuglen Robin Shea (Rebecca de Mornay) klarer å rømme fra et kvinnefengsel. Hennes første møte med noen utenfor murene er politikeren James Tiernan (Frank Langella) i sin fine limousin. Hun pleier å få det hun vil med sitt utseende og sjarm og blir derfor spandert champagne og hun får hans telefonnummer, men når det viser seg at han vender tilbake til fengselet med henne så blir friheten kort.

Innenfor murene igjen så møter hun på en vaktmester, Billy Moran (Vincent Spano) mens hun skifter og er på sitt mest nakne. Det ender opp med at kvinnen har sex med han i et øyeblikk av begjær, men hun elsker han ikke.

Etter et sangnummer med sine felles fengslede tar Robin kontakt med politikeren og får vite at hun ikke slipper ut av fengselet om hun ikke har en fremtid utenfor murene som en jobb eller en mann. Robin kommer da opp med en plan der hun gifter seg med Billy, men under en pengekontrakt der hun ikke har noen fysiske eller psykiske plikter mot sin 'ektemann'.

Robin forsøker å etablere et musikkband også, men hennes største interesse er Tiernans makt og penger så hun prøver å få en smak av dette ved å bli hans elsker, mens Billy forsøker å få seg en elskerinne. Men når de begge har sex så husker de den intense deilige sexen de hadde sammen første gang og bestemmer seg etter hvert for å forsøke på et skikkelig ekteskap. Problemet er bare at Robin har nå gjort noen dumme ting så myndighetene vil gjerne ha henne i fengsel igjen. Regi: Roger Vadim.

Retningsløs, umorsom og teit. Karakterene mangler dybde og noen grunn til å oppføre seg slik de gjør og selv om de Mornay er pen og grei å se på så er karakteren hennes så irriterende dum uten noe som helst positivt jeg kan si om hennes personlighet.

Om det var meningen at Roger Vadim skulle oppkalle denne filmen etter sin betydelig bedre franske film fra 50-tallet så er det et spytt i ansiktet for de som er fan av den fordi "And God Created Woman" anno 1988 har ingen likheter med den annet enn at det er en blond sexbombe i hovedrollen. Dette er en film man bare bør unngå for en hver pris. Ubrukelig manus og regi med skuespillere på autopilot.

Spartacus: Blood and Sand (2010)

2011-12-03T16:37:00.000+01:00

Siden hver sesong av denne serien har ulik tittel så er dette en av de serier jeg ser nødvendig å kommentere for hver sesong også. Siden de også er ulike i stil og fokus så er det også greit at det gjøres tenker jeg.

Historien begynner med å fortelle om hvordan en thraker (Andy Whitfield) blir involvert i en romersk hær under styre av general Marcus Lucullus, en prokonsul av den romerske provinsen Makedonia. Men når Trakeren føler seg forrått starter han et mytteri mot hærlederen Glaber (Craig Parker) og oppdager kort tid etterpå at hans landsby er blitt ødelagt.

Han gjenforenes med sin kone Sura (Erin Cummings) men de blir begge pågrepet av Glaber neste dag. Trakeren blir beordret til å dø i en gladiator arena for sin kriminelle gjerning mens Sura blir sendt vekk som slave.

Trakeren blir sendt til Capua i Italia for å trenes som gladiator men mot alle odds klarer han å drepe fire gladiatorer som skulle henrette han, noe som fører til at han blir en favoritt blant publikum. Senator Albinius må gi trakeren en ny sjanse og omgjør han til gladiatorslave.

Lentulus Batiatus (John Hannah) bestemmer seg for å ta over eiedommen av trakeren og kaller han "Spartacus" der han skal trenes under Doctore (Peter Mensah), en tidligere slave og gladiator.

Han blir venn med Varro (Jai Courtney), en romer som har solgt seg som slave for å betale vekk gjeld og holde sin famile trygg men han plages også av andre gladiatorer, spesielt Crixius (Manu Bennett) og Barca (Antonio Te Maioha). Spartacus oppdager også at Sura har havnet oss en syrisk slavehandler og Batiatus lover at hvis Spartacus fortsetter å kjempe for han så vil han gjenforene ekteparet. Skapt av: Steven DeKnight.

"Spartacus: Blood and Sand" får meg til å tenke tilbake på den klassiske actionfilmdramaet med Kirk Douglas som ble regissert av Stanley Kubrick. En av de beste filmene i sitt slag og med en av de mest minnesverdige slutter som er slengt på lerretet, og sammenligner man serien med den film så er man ute i trøbbel øyeblikkelig fordi dette er en ren omfortelling av historien iblandet en haug med digitale blodeffekter, visuelle bakgrunnsbilder og tonnevis av nakenscener. I stedet må jeg vurdere denne på egne bein og jeg må være ærlig å si at det starter absolutt ikke bra. Nesten jævlig faktisk.

Overambitiøs med en historie som ikke henger spesielt sammen og som ikke hinter på noe av det som kommer senere med manipulerende menn og kvinner og overraskende vendinger. Dessuten føles historien som en "Gladiator" light uten særlig dybde og med "300" lignende visuelle effekter der de digitale blodeffekter er så overdrevne at de føles som en parodi. Det er "Spartacus" som tegnefilm-serie.

Heldigvis er actionsekvensene i seg selv veldig effektive og intense til at det fungerer og det er nesten synd at man måtte "krydre" det med det digitale blodet. Heldigvis blir dette noe nedtonet utover i serien og det hjelper betraktelig selv om det alltid er tilstede.

Det som derimot er seriens største svakhet i dens første episode er hvordan den hopper alt for mye fra scene til scene uten at man klarer å få noen slags følelsesmessig tilknytning til materialet, men dette hjelper betraktelig når man setter karakteren fast i et miljø og hans kamp for å komme seg ut av slaveriet og hans ønske om å bli gjenforent med sin kone starter.

De 'sterke' sexscenene (for TV og USA) er mer i tråd med både perioden og mer realistisk utført der de benyttes for både kontroll, makt og dominans.

Det er kanskje litt unødvendig et par ganger, men nakne jentekropper er akkurat det ikke spesielt mye å klage over når man er mann og kvinner burde også få sin del og ikke bry seg mye siden det også krydres med mannlige underliv i serien.

Et par ganger blir det dog noe plagsomt for handlingen når man blander skjønne pikepupper med viktig informasjon og replikkutveksling.

Skuespillerne prøver allikevel fra første øyeblikk å gi serien all den tyngde og troverdig som de kan og ofrer mye (som klærne) for å få serien til å funke. Replikkene blir heldigvis bedre og bedre og funker betraktelig bedre når man starter å bruke banneord mindre men "By Jupiter's Cock" er et fremragende skjellsord da.

Nybegynnerne vokser mer og mer inn i rollene og Andy Whitfield gir hovedrollen en styrke blandet med følsomhet og det er selvsagt trist at han ikke er med videre i serien etter at han ble diagonisert (og senere døde) av lymfekreft men sannheten er at hadde det ikke vært fordi samtlige jobber hardt med rollene sine så hadde dette ikke blitt en suksess.

John Hannah og Lucy Lawless er vel de eneste som er kjent for et større publikum og de er herlige som manipulerende ektepar med en haug kvinnelige og mannlige slaver.

Siste episode av denne sesongen kan også ses som en avslutning på mange måter og setter sagaen opp for videre eventyr som man ikke nødvendigvis trenger se om man føler Whitfield var sjelen i serien, men jeg tror at det er først nå kvaliteten virkelig kommer i gang med tanke på at "Blood and Sand"'s siste halvdel av episoder er absorberende og veldig interessante på et vis som gjør at man helt glemmer hvor dårlig den var til å begynne med.

Absolutt en overraskelse som åpenbarer seg fra at jeg nesten gav den opp etter en episode til at den våkner opp og blir noe helt unikt på TV. Så får man bare slå hendene rundt alle drap og sex og nyte.

Wire in the Blood (2002-08)

2011-11-30T16:40:00.000+01:00

Vi befinner oss i den britiske byen Bradfield (som ikke eksisterer på noen kart!) der den klinikkprofessoren Tony Hill (Robson Green) blir rekrutert som siste utvei for politikammeret når en gal seriemorder har startet en drapsorgie der morderen torturer og dreper homoseksuelle ofre. Han skal hjelpe inspektør Carol Jordan på oppdraget og det viser seg snart at Hills eksentriske metoder og forståelse av det mørke i menneskesinnet gjør han til en ekspert til å ta seriemordere og hjelpe politiet i deres vanskelige politiarbeid.

Tony og Carol er et glimrende par sammen inntil Carol helt plutselig (etter den tredje sesongen!) bestemmer seg for å forlate England til fordel for Sør Afrika uten å si farvel og dermed får han en ny partner i Alex Fielding (Simone Lahbib) men det tar ikke lang tid før også dette partnerskapet også blir sterkt og solid. I seriens siste sesong introduseres en Hannibal-Lecter lignende seriemorder, Dr. Michael Bryant (Jolyon Baker), som i løpet av sesongen påvirker Tony på et vis som gjør at han er fullstendig endret ved seriens slutt. Ellers hjelper et stort team detektivene som Kevin Geoffries (Mark Letheren), Paula McIntyre (Emma Handy), Don Merrick (Alan Stocks) og Ashley Vernon (Mark Penford). Basert på Val McDermids bøker.

Velgjort psykologisk thriller med brutale drapsscener gjerne krydret med sadistiske sexscener. Det kunne blitt veldig smakløst men historiene klarer å gi det hele en troverdig dybde der man fokusert sterkt på hva som driver mennesker til å utføre slike handlinger. Det er dog Robson Greens portrett av Tony Hill som får serien til å stå høyt over utallige filmer og krimserier i samme sjanger og som gjorde at jeg beholdt interessen i serien som består for det meste av frittstående historier.

Kun de første avsnittene og et par underveis i serien var basert på reele bøker som McDermid har skrevet mens resten ble skrevet av andre skribenter, og selv om de kjører seg litt fast på noen typiske klisjeer og setter karakterene litt mer i fare enn nødvendig så er disse også interessant skrevet. Jeg prøver å se historiene som ikke er basert på bøkene som de 'ikke fortalte' historiene imellom bøkene og synes de er helt akseptable.

Ellers har jeg mest sansen for Green/Norris kjemien i de første sesongene av den grunn at Norris virker mer ekte og som hun faktisk har sett disse grusomhetene daglig mens Lahbib føles en anelse for klassisk pen og attraktiv for denne type jobb, men det kan være at det er bare jeg og min mannsshow-hjerne som tenker helt feil. Men er man purist og mener serien burde følge bøkene mer nøye så er det klart at det er noen som vil ha problemer med at Lahbib plutselig tar over det tomrom som Carol Jordan legger igjen etter seg. I bunnen og grunnen så har jeg ingen problem med det fordi det eneste andre alternativet hadde vært å nedlegge serien etter 3 år istedet for de seks som den fikk.

Serien ble avsluttet med en slutt som man kunne ha fortsatt videre på, men som kan kalles en slags ironisk psykologisk full sirkel der profileren virkelig forstår hvordan det er å være en morder. Det er synd man ikke hadde fortsatt fordi det kunne blitt en virkelig interessant fortsettelse men siden serien ble for dyr å produsere i dårlige økonomiske tider og tvstasjonen samtidig ville satse på nye dramaserier så ble det slutt selv om serien hadde en trofast og sterke seertall. Ja, ja. Heldigvis finnes bøkene for de som elsker karakterene.

The 10th Kingdom (2000)

2011-11-29T20:41:00.000+01:00

Hva skjedde etter at eventyrene vi hørte som små sluttet og historiene fortsatte? Vel det får unge Virginia (Kimberly Williams) og hennes far, Tony (John Larroquette), raskt oppdage når de blir innblandet i en konflikt som oppstår i de magiske kongerikene 200 år etter at Snøhvit (Camryn Manheim) og Askepott (Ann-Magret) hadde sine eventyr, men når er Snøhvit død (men dukker opp i visjoner som en overvektig guide) og Askepott som lever fortsatt har tatt mange magiske operasjoner.

Konflikten består av at man skal krone prinsen av det 4. kongeriket, Wendel, som er Snøhvits barnebarn til tronen, men en ond heksedronning har blitt befridd fra fengsel og hun har gjort Wendel til en golden retriver ved hjelp av magi. Via et magisk speil rømmer Wendel til det hittil ukjente tiende kongeriket (som er vår verden) og etter han følger tre onde (men ubrukelige) troll (Dawnn Lewis, Hugh O' Gorman og Jeremiah Birkett), og en ulv i menneskekropp (Scott Cohen) som øyeblikkelig faller for Virginia og velger beskytte henne.

Snart vender de fire til den magiske verden for å stoppe konflikten med den onde heksedronningen som snart får hjelp av både Trollkongen (Ed O'Neill) og en livsfarlig jeger (Rutger Hauer) med en magisk armbrøst som treffer alt han sikter på.

Gjengen må også igjennom mange farlige hindre som en dødelig myr, en skummel magisk skog, en gjeterkonkurranse for søte gjeterpiker, sinte sigøynere og mye magi av både god og ond sort. Regi: David Carson og Herbert Wise.

En ambitiøs men vimsete eventyrhistorie som både er lett å like, men som også har noen irriterende problemer. Det beste med serien er det romantiske aspektet som utnyttes igjennom serien og som sikkert påvirket andre historier i fantasysjangeren som tegneseriesagaen "Fables" med sin kjærlighetshistorie mellom Wolf og Snow White og dens ønske om å vise en eventyrverden med skjønnhetsfeil.

Det er en lett humor igjennom prosjektet som funker fint mellom hovedkarakterene og i enkelte situasjoner med magiske vesner og gjenstander, men er dessverre direkte håpløs og teit på trollene som er slitsomme igjennom hele miniserien og trekker ned mye av minserien i både tempo og kvalitet.

Effektene er i dag preget av tidenes tann, og hopper fra elendig til akseptabel. Miniserien har dog en av de beste tittelsekvenser igjennom tidene som er en inspirasjon i seg selv.

Serien ble dog aldri en virkelig stor suksess da den kom og en planlagt oppfølger ble det ikke noe av, men med tanke på den "Snow White" boomen som kommer neste år så kan det jo være at det er på tide å vekke til live dette prosjektet som i det minste hadde en eim av sjarm rundt seg.

Super 8 (2011)

2011-11-29T15:52:00.000+01:00

Året er 1979. En gruppe venner prøver å lage filmer ved hjelp av et super-8 videokamera og nå er det en herlig hjemmesnekret zombiefilm som er planen å lage der Charles (Riley Griffiths) er regissør. Joe Lamb (Joel Courtney) gjør sminken og når vennene har klart å overtale søte Alice Dainard (Elle Fanning) i filmen som kvinnelig hovedrolle så begynner ting å skje. Ikke bare med Joes hjerte, men også rundt dem.

En av lærerne deres, Dr. Woodward (Glynn Turman), kjører sin pickup direkte mot et tog slik at det kjører ut av skinnene og tar (nesten!) livet av barna samtidig. De advares mot å fortelle noe om det som har skjedd av en hardt skadd Woodward og det viser seg kort tid etterpå at militæret dukker opp for å rydde opp etter ulykken og de har tydelig noe å skjule, spesielt lederen Nelec (Noah Emmerich).

Etter at barna forsøker å fullføre filmen oppdager de at zombier kanskje er mindre farlig enn det som har kommet ut av toget og at hele samfunnet nå er i fare. Regi: J.J. Abrams.

Beviser at det fortsatt er mulig å lage en gammeldags Spielberg-monsterfilm uten alt for mange drap og med barn i rollene fordi dette er en god blanding av "E.T" og "Jurassic Park" som er meget godt skrevet og regissert av J.J. Abrams som tydelig vet hvordan han skal innfri forventningene og levere en god liten publikumsfilm.

Et godt valg var å krydre filmen med forholdsvis ukjente skuespillere. Barneskuespillerne er solide og klarer ikke bli irriterende, og Elle Fanning viser nok her at hun kommer til å bli en sterkere og enda mer interessant skuespillerinne enn sin eldre søster når hun blir stor. Hun blåser de fleste ut av ruten med sin opptreden her.

Abrams er også smart ved å la monstret være i skyggene frem til de siste minuttene. Skapningen er ikke spesielt overraskende i utseendet, men klarer bli effektiv på grunn av metodene som Abrams benytter seg av og som følger det typiske mønsteret med å vise det sakte men sikkert. Først med lyd, så med små skygger og deretter gradvis til det er foran barna i all sin prakt. Det er enkelt med godt gjort i disse dager å klare komme vekk med det etter at man har druknet folk i årevis med monstereffekter i all sin prakt.

Filmen er også krydret flott med humor og karakterhandling, noe som gjør at man bryr seg om barna og deres familier. Det gjør til at dette har blitt en av de mer tilfredsstillende sommerfilmene på lenge.

To Norway, Home of Giants (1979)

2011-11-29T13:41:00.000+01:00

Et slags forsøk på en parodi av en reisedokumentar der en sinna og langbeint brite (John Cleese, selvsagt!) påpeker det som er merkelig og snodig med den norske kultur som opplagt 'humor' som at alle er født med ski på beina og dermed visuelle spøker som sex med ski på beina og ski-trafikk og bygdefester med slåssing.

Det er også slåsskamper når man skal velge Nobelprisen (der Aud Schønemann er formann) og vi skryter og drikker når vi er utenfor grensene våre (Jon Eikemo er turist) men hater vårt land når vi blir stoppet i tollen med litt for mye drikkevaner. Regi: Johnny Bergh og Bjørn Sand.

Det mest interessante med denne korte humorfilmen er egentlig at på 30 år så har egentlig ikke vårt land endret seg så mye enn det vi vil tro. Utviklingen har stått stille og det er fortsatt mye av disse betraktningene som fungerer den dag i dag. Når det er sagt så er humoren i seg gammel og utdatert med bruk av fastforward-film og platte visuelle spøker som noen ganger er like teite som bestefars gjentatte vitser på høstkvelden.

I dag er dette mest en kuriositet og John Cleese er temmelig umorsom som vert for denne produksjonen som antagelig ble benyttet for å introdusere turister på vei til Norge litt lett ironisk om vårt land.

Pirates of the Caribbean: On Stranger Tides (2011)

2011-11-29T12:52:00.000+01:00

Kaptein Jack Sparrow (Johnny Depp) er i London der han oppdager at noen benytter hans navn for å rekruttere et mannskap og han oppdager snart at den som gjør dette er Angelica (Penélope Cruz), en kvinne han forførte i et kloster i Sevilla.

Han blir bortført av henne og befinner seg snart på et skip styrt av den onde Blackbeard (Ian McShane) som leter etter Livskilden for å gjøre seg selv menneskelig og udødelig. Jack skal være deres guide siden Blackbeard er Angelicas far.

Samtidig er Barbossa (Geoffrey Rush) hyret av Kong George (Richard Griffiths) til å komme før Jack Sparrow og Blackbeards skip. Det hele ender i et oppgjør om den viktige magiske gjenstanden.

Samtidig som skattejakten foregår oppstår det en romanse mellom en prest (Sam Claflin) og en havfrue (Astrid Bergès-Frisbey) som Blackbeard har fanget og som kan lede sjørøverne til den store skatten. Ellers dukker selvsagt Sparrows pappa (Keith Richards) opp for et lite oppmuntrende ord til sin sønn. Regi: Rob Marshall.

Denne var en fint hopp tilbake til det som gjorde originalen så interessant til å begynne med selv om historien ligner en kopi av "Indiana Jones and the Last Crusade" så blander denne mye bedre humor med effekter enn det film nr. 2 og 3 gjorde. Dessuten så savner jeg ikke spesielt Will Turner og Elizabeth Swann lengre og de nye figurene tar greit deres plass på en mer effektiv måte enn det de selv gjorde på slutten av deres historier.

Det største problemet med filmen er nok at Rob Cohen er ingen Gore Verbinski og man ser tydelig at han ikke klarer å 'skjule' studiokulissene på like god måte eller har den beste treningen på actionsekvenser. Det han derimot klarer å få til fint er den romantiske vinklingen i filmen, humoren og skuespillerne får betydelig bedre materiale å jobbe med. Det gjør at jeg derfor allikevel synes dette er en sterkere film enn det vi fikk fra de to andre oppfølgerne selv om filmen ser betydelig veikere ut effektmessig.

Slutten ber selvsagt om en oppfølger, men jeg sier gjerne takk til mer scener mellom Depp og Cruz som er søte sammen og har en god energi igjennom filmen.

Pirates of the Caribbean: At World's End (2007)

2011-11-29T10:07:00.000+01:00

Will Turner (Orlando Bloom), Elizabeth Swann (Keira Knightley), Tia Dalma (Naomie Harris), kaptein Barbossa (Geoffrey Rush) og en haug med sjørøvere må nå dra til Dødens Land for å hente tilbake Jack Sparrow (Johnny Depp) for å kunne stoppe den onde Davy Jones (Bill Nighy) og enda ondere Cutler Beckett (Tom Hollander) som er på vei til å utrydde alle sjørøvere fra havet og de som er alliert med dem.

Dermed må våre venner få hjelp fra Piratalliansen og deres ledere for å kunne ta et oppgjør med de onde kreftene og samtidig hjelpe Calypso, Davy Jones' tidligere elskerinne, fra sitt menneskelige fengsel.

....Og der styrte filmprodusentene, regissør og forfattere hele piratskuta på grunn. Hvorfor man behøvde å drukne oss i usannsynlige spesialeffekter og kaldblodige drap er meg uforståelig med tanke på hva denne filmserien gjorde best var humor og sjarm.

Den første var vel så og si harmløs sammenlignet med denne som starter med en massehenging av sivile mennesker som synger sjørøversanger. Er det virkelig så slemt å være pirat eller er dette filmindustriens illustrasjon av hva de tenker å gjøre med filmpirater kanskje?

Historien er nå blitt like sjarmløst som en hårete kloakkrotte med vorter over hele kroppen med en tåpelig reise til dødsrike som mangler fare eller spenning fordi omtrent alle i filmen allerede/ eller har vært/ daue, og resten ender opp som daue.

Det er også helt utrolig at man har trengt nesten hele tre timer for å fullføre denne historien som er temmelig forutsigbar og uoppfinnsom med en dum påklistret slutt som føles som en ettertanke for kjærlighetshistorien mellom Elizabeth og Jack som ellers føles helt glemt i denne tredje filmen da samtlige karaktere vandrer rundt mer opptatt av sine egne motiver og ønsker enn å tenke på hverandre og det samhold som gjorde til at vi heia på dem tidligere. Jo jeg er glad i skuespillerne/karakterene og synes de gjør en solid greie, men jeg elsker dem ikke på samme måte lenger.

Hadde det ikke vært for den flotte produksjonen som kosta 300 millioner dollars (og det ser man tydelig!) så er dette en av de større skuffelser som er blitt produsert. Dette føles som noe man har prøvd å slenge ut alt for fort ut etter suksessene fra de to første filmene, og uten spesiell tanke på de som likte hvordan karakterene var i den første filmen. Kun for fansen denne gangen.

Pirates of the Caribbean: Dead Man's Chest (2006)

2011-11-25T11:41:00.000+01:00

Elizabeth Swann (Keira Knightley) og Will Turner's (Orlando Bloom) bryllup blir avbrutt når de begge blir arrestert for å ha hjulpet Jack Sparrow (Johnny Depp) med å rømme og den nye onde militæroffiseren Beckett (Tom Hollander) vil gjerne henge dem begge med mindre Will vender tilbake til Beckett med det magiske kompasset som Sparrow har i sin besittelse.

Samtidig har Jack problemer selv når det viser seg at en avtale med kapteinen på Den Flyvende Hollender, Davy Jones (Bill Nighy), nå må betales. Davy skulle hjelpe Sparrow med å få skipet Black Pearl mens Davy skulle få Sparrows sjel (en temmelig idiotisk avtale selv for Sparrow og skapt selvsagt plutselig for denne filmen!).

Will vet selvsagt ikke om denne avtalen og blir lurt av Jack til å gå ombord Den Flyvende Hollenderen for å ta en nøkkel som åpner et mystisk skrin som inneholder Davy Jones sin største hemmelighet. Regi: Gore Verbinski.

En betydelig mørkere film enn den underholdne og lette første filmen, noe man merker fra første øyeblikk ved at den har fotografier i tåke og mørke og at man allerede med en gang bestemmer seg for å drite i den oppløftende slutten fra den første filmen.

Den utvides med at filmen inneholder flere effekter, et sjømonster og overnaturlige skapninger, men det gjør også til at det som var en saga med sjarmerende pirater nå er blitt en mer masete film som prøver så alt for mye med å gjenskape suksessen fra den første filmen men de har tydelig glemt at det var humoren fra første film som var det beste med filmen og ikke de ville effektene.

Det er noen høydepunkter i filmen, men det er de sekvensene som virker mest gammeldags som en sverdkamp mellom Turner, Sparrow og Norrington på et vannhjul og forsøk på screwball-replikker mellom Johnny Depp og Keira Knightley som er det man husker best fra filmen.

Så denne gangen er mye av sjarmen og heltesagaen ødelagt ved det faktum at forfatterne nå har bestemt at man må gjøre karakterene mørkere og skape dyp konflikt dem i mellom så vi få blant annen en historie om hvordan Will Turner er blitt besatt av sin fars skjebne på den "Flyvende Hollenderen" uten at jeg hadde noen spesiell interesse for hans far eller de forbannede sjelene på skuta.

Av de nye karakterene så er det egentlig kun Bill Nighy som gjør en interessant opptreden i en fullstendig forkledd dataanimert opptreden mens Naomie Harris er forferdelig irriterende som Tia Dalma og Stellan Skarsgård er fullstendig forglemmelig som Wills far.

Dessuten er filmen unødvendig lang med en hel kannibal-sekvens på en øy slengt inn i filmen for å skape et par ekstra utroverdige actionsekvenser selv om det faktisk allikevel er noe av det bedre i filmen.

Når det er sagt så er den bare første halvdel av den neste (og tredje filmen) og filmen klarer å skape nok interesse til at man er passe interessert til det tredje kapitlet og man har stort håp om at det kan bli bedre.

Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003)

2011-11-19T07:47:00.000+01:00

For noen år siden ble en gutt (Dylan Smith) funnet på sjøen mens rundt han brant vraket av en seilskute. På han fant unge Elisabeth Swann (Lucinda Dryzek) en gullmynt som beviste at gutten kom fra en sjørøverfamilie. Rundt 10 år senere har gutten vokst opp til å bli Will Turner (Orlando Bloom), en fremragende smed og jenta har vokst opp til å bli veldig vakker og Wills store kjærlighet. Den unge Swann er også datter til guvernøren (Jonathan Pryce) som hater pirater og som helst vil at hun skal gifte seg med en skikkelig offiser, som Norrington (Jack Davenport).

Men en dag så dukker det opp sjørøvere. Først den mer klønete og storkjeftede kaptein Jack Sparrow (Johnny Depp) som ses mer på som en plagsom byrde enn farlig, men når den forbannede og livsfarlige sjørøverkapteinen Barbossa og hans menn dukker opp og kidnapper Elisabeth blir Jack en viktig brikke for å få tak i henne igjen.

Det ingen nemlig vet er at Barbossa ble dømt til å seile på sitt skip til evig tid da de stjal Aztec gull som nå må samles og gullmynten som Elisabeth tok fra Will da han var ung er nødvendig for å fjerne forbannelsen. Det er også hennes blod selv om det ingen (unntatt henne) vet er at det er Wills blod som de trenger. Inspirert på fornøyelsesparkattraksjonen med samme navn. Regi: Gore Verbinski.

Det er utrolig at det kan lages en film av en attraksjon, men jammen har de klart det fenomenalt. Akkurat som en berg-og-dalbane fylles denne filmen med mange høydepunkter. Det som derimot er det beste med filmen er at man blander tradisjonell eventyrfortelling og med mye karakteroppbygging, sjarm og solide replikker. Det er direkte lett å like filmen.

Johnny Depp stjeler alle scenene han er i med denne filmen og ble vel en gang for alle etablert ikke bare som en eksentrisk stjerne med sine fans som en superstjerne med denne, mens hovedrolleinnhaver Bloom blir en birollestjerne selv om det er han som i prinsipp er den romantiske helten. Jeg mistenker at de fleste pikehjerter synes miss Swann valgte feil mann i denne filmen, he he he. Keira Knightley er forresten perfekt i korsett og lett på øynene og en herlig liten kinaputt i seg selv også.

Effektmessig så overdriver ikke filmen med dem og med unntak av at skurkene er skjeletter så løses det meste på gammelt vis med eksploderende kanoner, sverdkamp og litt bønn om "parley" en gang i blant. Det eneste problemet egentlig at den kanskje varer noen minutter for lenge, men sammenlignet med oppfølgerne så blir dette uansett en moderne klassiker blant sommerfilmene i Hollywood.

Død Snø (2009)

2011-11-19T04:06:00.000+01:00

Filmen starter med at en kvinne (Ane Dahl Torp) drepes på fjellet satt til Griegs Dovregubben Hall bare for å poengtere at vi har med en norsk grøsser å gjøre. Egentlig virker ikke kvinnen så spesielt viktig innen vi får vite at hun mest sannsynlig er Sara og en venn som en gruppe medisinstudenter skal møte på ei hytte der de skal drikke seg fulle og ha sex i ei hytte.

Men selvsagt kan ikke den hyggen vare lenge, spesielt når Sara ikke dukker opp og en mystisk turgåer (Bjørn Sundqvist) dukker opp på hytta for å fortelle en lokal historie om grådige tyskere som elsket gull og ble drept av 3000 lokalfolk mens resten frøs i hjel oppe på fjellet.

Om man fortsatt tror at vi skal se en kjærlighetsfilm så endrer det fort karakter minutter etterpå når Annas kjæreste, Vegard (Lasse Valdal), ser Anna i et mareritt der hun spytter ut blod og vår turgåer i en annen scene merkelig nok bestemmer seg for å sove utendørs på fjellet i et telt om natten. Selvsagt må jo han bare dø.

Dette vet selvsagt ikke gjengen så Vegard bestemmer seg for å dra etter Anna på sin snøscooter, filmnerden Erlend (Jeppe Laursen) får ha sex med Chris (Jenny Skavlan) på en utedo etter at han har driti (i det som må være filmhistoriens desidert ekleste sexscene!) og et skrin med gullpenger fra 1942 får store konsekvenser. Martin Hovden (Vegar Hoel) er forresten veldig redd for blod men det skal han snart få kurert når gjengen endelig oppdager hva de står ovenfor: Nazi Zombier!. Regi: Tommy Wirkola.

En tradisjonell splatter-grøsser som vel må sies å være overraskende mest fordi at den kommer fra Norge, men den er heldigvis lagd av noen som tydelig er glad i sjangeren som krydrer filmen med noen veldig absurde men også vellagde draps sekvenser med alt fra mann som henger i en zombies innvoller til den obligatoriske øyne-presses-ut-av-person. Den beste drapssekvensen er forresten akkompagnert med Åge Aleksandersens stemme i et øyeblikk som bare blir morsomt for nordmenn.

Zombiesminken er også bra gjennomført og en hyllest til "Shock Waves", og det beste med filmen som godt kunne vært kortere siden den vandrer over veldig mange klisjeer den første halvdelen.

Men, den leverer det den skal for splatterfansen som hovedsakelig er blod og gørr, og den førte til internasjonal Hollywood suksess for Wirkola. Det jeg savner er det lille glimtet i øyet som virkelig gode splatterfilmer som "Evil Dead" og "Brain Dead" har siden denne filmen går for det meste for iskald brutalitet og har temmelig lite humor i både replikkene og i de fysiske kroppsbevegelsene. Jeg kunne gått tenkt at de hadde gått litt lenger komediemessig.

Harry Potter and the Deathly Hallows, part II (2011)

2011-11-19T01:44:00.000+01:00

Det hele ender der det startet på Hogwart skole når Harry (Daniel Radcliffe), Hermione (Emma Watson) og Ron (Rupert Grint) må vende tilbake dit for å ødelegge de siste gjenstandene som gir Voldemort (Ralph Fiennes) udødelighet. Skolen styres nå av professor Snape (Alan Rickman), en forræder og morder, men kan Harrys tilbakekomst føre til at de elevene og de gjenværende lærerne tar et siste oppgjør mot Voldemorts onde Dødsetere? Gjett om....

Men under den siste kamp mot Voldemorts styrker får Harry vite at det er bare en måte han kan stoppe den onde fyrsten på og redde sine venner. Han må dø. Basert på J.K. Rowlings roman. Regi: David Yates.

Så er det slutt. Endelig kan man si. 10 år skulle det ta, men det har vært en reise med en filmserie som vokste for hver eneste gang. Til slutt endte det opp med å bli en passe kompleks fantasi historie med en rekke karakterer man egentlig ikke ønsker å forlate (eller i enkelte tilfeller: se dø!) og selv om den siste actionsekvensen kunne kanskje gjort enkelte figurers siste øyeblikk tydeligere i et par sekvenser (David Thewlis hadde kanskje fortjent det!) men for det meste blir det et spennende og tilfredsstillende klimaks.

Men, universet er så fullt av figurer at ikke alle får den tid i rampelyset som de hadde fortjent for en siste gang (med Robbie Coltranes Hagrid som kanskje det største eksempel siden han hadde så stor rolle i de første 4 filmene!) men skulle man gjort det så hadde man vel fått en times lang epilog istedet for en på et par minutter så jeg skal ikke klage alt for mye på det.

Filmen leverer uten tvil en av Hollywood-historiens mest tilfredsstillende slutter på en filmserie, noe som er av sjeldenhetene og det har vært en sann fornøyelse og se reisen til Harry fra barn til voksen og samtidig se en saga modnes fra film til film. Det finnes selvsagt enkelte ting jeg kan pirke på og si er en fantasy klisje og at jeg hele tiden var skeptisk i henhold til viss karakters lojalitet helt fra første film, men det gjorde det også desto mer gledelig når jeg så jeg fikk rett og fikk endelig se en av mine favorittskuespillere fremstå som misforstått helt.

Jeg gidder egentlig ikke si så mye mer om denne filmserien. Den leverte det den skulle og selv om den har en slags "Buffy: The Vampire Slayer" følelse over seg i både struktur og klimaks sånn i etterkant så er det lett å finne mye å like og hvilken effekt-filmserie kan si at alle dens 8 filmer holder så høy kvalitet både teknisk, skuespillermessig og fortellermessig som denne har gjort? Jeg tror ikke jeg kan komme på noen.

Harry Potter and the Deathly Hallows, part I (2010)

2011-11-19T00:29:00.000+01:00

Den onde Lord Voldemort (Ralph Fiennes) har tatt over kontrollen i den magiske verden og gjort det om til et tyrannisk imperium der de som er imot han må bøte med livet. Det gjør til at Harry (Daniel Radcliffe), Hermione (Emma Watson) og Ron (Rupert Grint) må forlate sine hjem og unngå de dødelige hjelperne som Voldemort har rundt seg.

Trioen oppdager snart at de må finne den onde trollmannens Horcruxes - gjenstander som magisk bevarer hans sjel - og ødelegge dem for å gjøre han til et menneske. For deretter å endelig drepe han. Et oppdrag som er lettere sagt enn gjort.

Den sadistiske og gale Bellatrix LeStrange (Helena Bonham Carter) viser seg å ha en av gjenstandene som fører trioen i en av de farligste situasjonene de har vært i noensinne der Hermione blir torturert og en god venn av dem dør. Regi: David Yates.

Sånn da starter virkelig slutten og har man ikke giddet å bry seg før nå så er det ingen vits med "Deathly Hallows" som drukner i kontinuitet og gir avkastning på alle de timene man har brukt på "Harry Potter" universet og dets karakterer. Det fører dermed til at det er nå man starter å gi avslutning på de ulike karakterene og hvilke skjebne de får, og allerede i denne del 1 dør flere figurer som man kanskje både liker (og liker hate!).

Siden filmen i seg selv ikke har en fullstendig slutt siden det er ment at den skal ses med del 2 er det i mine øyne helt umulig å si noe om hele helheten før del 2 er ferdig, men det er en film som engasjerer veldig fordi man vet at nå er det ingen vei tilbake og den er full av høydepunkter både action og dramamessig.

Den er kanskje et lite øyeblikk for lang midtveis når Ron igjen oppfører seg som en dust, men ellers er dette høykvalitet fra begynnelse til slutt.

Harry Potter and the Half-Blood Prince (2009)

2011-11-18T04:07:00.000+01:00

Harry Potter (Daniel Radcliffe) og vennene er tilbake for år 6 på skolen, men ikke før Dumbledore (Michael Gambon) ber trylledrikkmester Horace Slughorn (Jim Broadbent) om hjelp. Men Dumbledore har en tanke bak ansettelsen. Slughorn var læremester for Tom Riddle og håpet er at informasjonen han har kan stoppe Voldemort (Ralph Fiennes). Det er absolutt nødvendig fordi Voldemorts onde Dødetere har startet å ødelegge både den magiske og den normale verden.

Samtidig viser Severus Snape (Alan Rickman) sin interesse for den mørke onde fyrsten og har tydelig plan om å lære Draco Malfoy (Tom Felton) til å bli sin protesje på samme måte som Dumbledore har lært Harry magi og personlig styrke.

Samtidig begynner Ron å date Lavender Brown (Jessie Cave), noe som gjør Hermione (Emma Watson) trist til Rons forbauselse og Harry starter å bli forelsket i Rons søster, Ginny (Bonnie Wright). Men disse små øyeblikkene av gledes-følelser vil bli fortvilelse når skolen opplever et grufullt angrep innenfra. Regi: David Yates.

Humorløst eventyr som viser hvor desperat og tøff situasjonen er med filmseriens største tragiske slutt med håpet hengende i en snor med en saks som har halvveis klippet snoren av. Regigrepet til David Yates er fortsatt sterkt og han klarer å få ut dramaet om lojalitet, vennskap, forræderi og død frem på en glitrende måte.

Filmen er temmelig mørk og filmen driver igjennom historien på en engasjerende måte, men dette er også kanskje den eneste gangen jeg faktisk skulle ønske jeg hadde lest boken først fordi det er en rekke ting som ikke blir besvart som hvorfor er "halv-blods prinsen" viktig for resten av historien fordi man bruker egentlig ingen tid med å gi noen bakgrunn til det eller hvorfor karakteren er kjent under det navnet. I stedet får vi en avsløring om at karakteren er "halv-blods prinsen" men uten noen dybde eller motivasjon så følte jeg at det er noe som manglet for å gi filmen enda et lite spark i magen som hadde gjort filmen enda mer 'sjokkerende. Skitt au. Synd med det men da får jeg vel lese bøkene.

For selv etter seks lange filmer så skal jeg nemlig innrømme at jeg har lyst til å lese bøkene bare for å fylle ut de detaljene som mangler og det må jo bevise at filmserien har lykkes med å skape interesse og engasjement på riktig måte. Uansett filmens små 'skjønnhetsfeil' så er dette en av filmseriens mest minneverdige filmer.

Harry Potter and the Order of the Phoenix (2007)

2011-11-18T02:14:00.000+01:00

Selv etter fjorårets begivenheter er det få som tror på at Harry Potter (Daniel Radcliffe) har møtt en gjenvåknet Lord Voldemort (Ralph Fiennes) og en stor trussel kommer fra det magiske ministeriet som benekter alle hendelser og har sendt sin egen attaché i form av professor Dolores Jane Umbridge (Imelda Staunton), en snobbete og ufordragelig terroriserende kvinne som starter å omorganisere skolen med sin harde disiplin og skumle avhør.

Harry får derimot vite at Sirius Black (Gary Oldman) har grunnlagt Føniksordenen, en hemmelig organisasjon hvis eneste plan er å stoppe Voldemort og Harry finner inspirasjon i dette og starter selv en hemmelig gruppe internt på skolen sammen med studentene for å gjøre seg klar for den eksterne trusselen som kommer. Samtidig finner Harry tid til å bli forelsket i Cho Chang (Katie Leung). Regi: David Yates.

På dette stadiet er det nok for sent å hoppe ombord filmserien. Det beste tidspunktet var nok med enten film nr. 3 (eller om du er nødt 4) om man ikke har lyst til å se de første etableringfilmene og bare starte med de mer mørkere action-orienterte filmene selv om man egentlig bør prøve å få hele historien med seg.

Dette 5. kapittelet er et hopp tilbake til den sterke kvaliteten fra film nr. 3 og filmen klarer å skifte både tempo og fokus tilbake sånn at jeg er interessert. Filmen virker mer fokusert og har også noen helt fremragende actionsekvenser og psykologisk spenning som beviser at forrige film rett og slett ikke hadde rett regissør.

Karakter-handlingen er eller ikke glemt og skuespillerne har endelig vokst nok opp til også å kunne takle mer drama og ekte skuespill seg i mellom og har de vært interessante før så er det i denne filmen at alle figurene faktisk føles som et rent ensemble med direkte tilknytning til historien. Igjen blir nye karakterer introdusert og Dolores Jane Umbridge er i mine øyne den mest ufordragelige og grusomste karakteren i hele filmserien etter Lord Voldemort og slår selveste Helena Bonham Carter som nok er litt for eksentrisk som den farlige Beatrix LeStrange (selv om hun alltid er fascinerende i sine roller og stjeler scener). Evanna Lynch er forresten et herlig frisk tilskudd i sagaen og hun er faktisk mer troverdig som kjærlighets-interessen til Harry for å være helt ærlig fordi hun og Daniel Radcliffe har glitrende kjemi sammen.

Med denne filmen har ikke bare skuespillerne og karakterene vokst opp men man føler også historien, stemningen og intensitet har satt inn et ekstra gir. Det er uten tvil den beste filmen siden den tredje og det er ikke rart at Yates fikk tilbud om å fortsette sin sterke, tette regi frem til sagaens siste sekund fordi han var de hormonene som trengtes for sagaens siste kapitler.

Harry Potter and the Goblet of Fire (2005)

2011-11-18T00:52:00.000+01:00

Tilbake for fjerde år på Hogwart skole etter å ha sett Quidditch World Cup og et terrorangrep, Harry (Daniel Radcliffe), Ron (Rupert Grint) og Hermione (Emma Watson) får vite at skolen skal være vert for et turnering som setter opp de beste trollmennene i hver skole mot hverandre. Det er Cedric Diggory (Robert Pattinson) som skal representere skolen men når også Harry Potter blir valgt som representant mistenker mange at Harry enten har jukset seg til deltagelse eller som Dumbledore (Michael Gambon) og Sirus (Gary Oldman) mistenker at det er ondere makter som står bak.

Turneringen består av å komme seg forbi ild blåsende drager, redde venner fra å drukne og en skummel labyrint som kan "endre" mennesker. Labyrinten vil i ihvertfall endre Harrys liv siden Lord Voldemort (Ralph Finnes) har nå fått tilbake kroppen sin og han står der inne og venter på gutten uten at noen vet om det. Turneringen ender med død og tragedie. Regi: Mike Newell.

En litt schizofren film som hopper frem og tilbake fra komedie til dramatikk og småskumle scener. Det virker som Mike Newell prøver å lage en familiefilm ut av et materiale som egentlig har blitt for mørkt og småvoksent til at det fungerer for annet enn litt eldre barn og voksne. Det er derfor skuffende hvordan Newell ofte backer litt ut når det begynner å bli litt for intenst og istedet forsøker poengtere det med litt for mye humor. Det kan godt være at dette var noe som sto beskrevet i bøkene også, men sannheten er at det funker ikke for meg i denne filmen og jeg kjedet meg faktisk et par ganger i løpet av denne filmen.

En annen ting som får hodet mitt til å vandre denne gangen er manuset som igjen blander en skoleturnering med fare, og igjen er det en ny mystisk og merkelig "Forsvar mot Mørk Magi"-professor som man ikke helt kan stole på nå (fjerde gang!) og dette gjør til at akkurat denne ide føles mer som en parodi enn noe seriøst.

Hadde det ikke vært for filmens siste intense minutter med Valdemort og et absolutt sjarmerende romantisk sidespor som historien tar midtveis så hadde dette vært filmseriens svakeste kapittel i mine øyne. Når det er sagt så er dette allikevel milevis over mye av det som man har lagd i denne sjangeren og selvsagt en helt essensiell historie for de neste kapitlene.